Dagbladet, mars 2012.

Sir Ben Kingsleys mytologi
Martin Scorseses nye 3D-eventyr ’Hugo’ er en familiefilm, men Sir Ben Kingsley oppdaget en rik mytologi sin rolle som filmpioneeren Georges Méliès. Vi traff Kingsley i anledning London-premieren av ’Hugo’.

Martin Scorseses ’Hugo’ forteller en oppdiktet historie om en gutt som bor i klokketårnet på Montparnasse-stasjonen i Paris. Men rollen til Sir Ben Kingley (67) er tatt fra virkeligheten, og det er livsreisen til Georges Méliès som fascinerer Kingsley, mye mer enn all ståheien rundt 3D. Som en av verdens første filmskapere lagde Méliès over 500 filmer, før pengemangel drev han til et liv som gretten leketøysmaker på Gare Montparnasse.

”For en skuespiller, å kunne reise mellom lyset, der Méliès lager filmer i glasstudioet sitt, til mørket i lekebutikken der han er i eksil … å kunne være Méliès i sin storhetstid, og så prøve å forstå hvordan det er å miste det som han mistet, og ikke kunne være en kunstner lenger. Det var fantastisk å kunne dra på denne reisen, det en av de flotteste livsreisene innen en rolle jeg har fått være med på. Nydelig. Perfekt. Balansen er perfekt.”

Han maler bilder med ord, Kingsley. Veteranskuespilleren er rolig og avbalansert når vi treffer han i en overdådig hotellobby i London, han har full kontroll over situasjonen der han setter de skarpe øynene i deg og tar drar deg inn i det han forteller. Kledt i mørk dressjakke og jeans, Kingsley snakker med omtanke, han hvisker litt innimellom når han vil understreke det han vil si. Sir Ben, som alle kaller han, er 67 år gammel, men det er ingenting som tyder på at storhetstiden for den eminente skuespilleren er forbi. Heller ser det ikke ut til at Kingsley, som er best kjent for å ha spilt Gandhi, er interessert i å velge mindre krevende roller nå i pensjonistårene. For hvor er jo moroa med det? ”Jeg er redd det er en desperat umodenhet i meg som betyr at jeg vil bli værende et barn i lang tid ennå,” ler Kingsley.

Unge medskuespillere
Kingsley deler rampelyset i ’Hugo’ med Asa Butterfield (14) i tittelrollen, samt Chloë Moretz (14) som spiller ungjenta Isabelle. I tillegg til å være en varm og innlevende familiefilm er ’Hugo’ også rik på detaljer som betyr at et eldre publikum kan også sette pris på den.

”Det er mange små metaforer i filmen, slik som hjertet som trenger en nøkkel,” sier Kingley; Hugo forsøker å reparere en mekanisk figur som faren gav ham, men han mangler en hjerteformet nøkkel. ”Hjertet til Georges Méliès er lukket, og nøkkelen til å åpne det igjen er disse barna. Hugo har måtte skape sitt eget liv etter å ha mistet foreldrene, han er veldig modig som bor i togstasjonen der han trekker opp klokkene. Han er tidspåpasseren, han har et enormt ansvar.”

Kingsley har stor respekt for sine unge medskuespillere, til den grad at han mener de bidro til at han gjorde en bedre jobb selv – ikke et dårlig kompliment fra den erfarne skuespilleren.

”Det er en renhet i måten Asa og Chloë arbeider på. De har ingen strategi, de er bare ute etter å fortelle sannheten. Deres ytelser kommer fra hjertet, ikke fra teori eller livserfaring,” sier Kingsley. ”Å spille mot den slags renhet krever at jeg gjør ting på samme måte. Jeg må opp på det samme høye nivået, og det gjør opplevelsen så mye mer spennende.”

Klassiske myter
Barns evne til å inspirere er et tema Kingsley kommer tilbake til flere ganger under samtalen, både hvordan han selv som skuespiller påvirkes, men også hvordan det er barna i ’Hugo’ som varmer hjertet til Georges Méliès etter at han har gitt opp alt håp.

”Det er en av de klassiske mytene: mannen i eksil som med hjelp fra et barn kommer tilbake til verden. Å finne denne historien i Martys film var fantastisk. Det er alltid så spennende å kjenne igjen de samme seks-sju klassiske historiene i nye filmer, og jeg ser alltid etter dem når jeg leser manuskript. Det er perfekt, perfekt.” sier Kingsley. Å ha startet sin skuespillerkarriere i Royal Shakespeare Company betyr at Kingsley har god kjennskap til klassikerne, og denne innflytelsen er tydelig også i dag; Kingsley snakker med en perfekt grammatisk struktur det er sjelden å høre utenfor teateret.

’Hugo’ er den første 3D-opplevelsen for Kingsley, og det ser ut til at erfaringen har endret klassikerens syn på formatet. ”Du spør meg hva jeg synes om 3D etter en nydelig opplevelse,” sier Kingsley. ”Min første opplevelse med 3D var de lekene du holder foran øynene og ser bilder i. Jeg hadde en slik da jeg var gutt, jeg var fascinert av den. Filmen til Marty er den eneste 3D filmen jeg har sett som har hatt samme virkning på meg. Martys 3D film drar deg inn i en ny verden, og han får deg til å oppleve den på samme som om du var et barn,” sier Kingsley. ”Bare det er jo et mirakel.”

Dagbladet, mars 2012.  

Martin Scorsese: 3D er neste trinn i filmevolusjonen
Martin Scorsese er storbegeistret over 3D-film formatet, og syntes det var spennende å teste nye teknologiske grenser med familiefilmen Hugo. Nå sier filmregissøren kritikerne må slappe litt av og gi nyvinningen en sjanse.

Hugo er Martin Scorseses første film i 3D, et format som er kontroversielt innen filmkretser. Men mannen som gav oss ’Taxi Driver’ og ’Goodfellas’ er full av entusiasme for det som er nytt:

”Jeg har alltid hatt lyst til å lage film i 3D. Jeg har alltid vært fascinert av det: blågrønne briller, svart-hvitt 3D, alt det der,” sier Scorsese, som også har sagt ja til å regissere Jo Nesbø-boka ’Snømannen’. Beslutningen om å filme Hugo i 3D var delvis drevet av teknologiske framskritt, sier Scorsese, som også var glad for å kunne lage en film som appellerer til sin unge datter.

At Hugo handler om en av filmkunstens pionerer er treffende: ”Med en gang da de første filmskaperne fikk bilder som bevegde seg ville de ha farger, de ville ha lyd, og de ville ha dybde. Vi har fått de to første,” sier Scorsese.

3D-opplevelsen i Hugo er ikke så gimmick-drevet som vi har blitt vant til, men Hollywood-legenden er ikke så villig til å gå med på at 3D må nødvendigvis bidra til historien.

”Alle sier at 3D må bidra noe til filmen, men hva betyr nå det? Vil du si at farger forbedrer hver forbaskede film som noen gang er laget? Nei!” Scorsese blir animert; øyenbrynene danser bak brillene og armene fyker utover. ”Men vi filmer i farger likevel. Er dette rommet bedre fordi det er i farger? Det er i 3D også, vet du!”

Scorsese har hørt alle argumentene mot 3D og synes at kritikerne må slappe litt av. ”Jeg synes kritikerne er sneversynte. De må se filmen, svaret mitt ligger der,” sier han, litt resignert. Han har hatt denne samtalen mange ganger. Kritikerne har jo et par poeng da, legger han til, med de upraktiske brillene og det kommersielle aspektet, men teknologien er fortsatt i utvikling; dette er jo bare begynnelsen.

”Tenk deg tilbake til for hundre år siden, da folk satt og pratet om denne nye greien som het film, som de viste fram i kafeer. Eller på de som gikk inn på museum i Paris og ble konfrontert med impresjonismen. Hva i alle dager har de gjort med penselen!” Scorsese ler. ”Jeg sier ikke at jeg er en impresjonist, men kan vi ikke ha en åpen dialog? Ikke legg lenker på den neste generasjonen rundt 3D. Ikke gjør det!”

Det er fascinerende å snakke med Scorcese. Han prater fort og innlevende, han stopper midt i setninger og hopper fram og tilbake i fortellingene – her er det ingen pusterom. Men alle skuespillerne i filmen sier det samme: Scorsese går ikke glipp av noen ting. Han har en enestående evne til å skape god stemning rundt seg og han har en suveren nysgjerrighet.

”Jeg overdriver ikke, han får med seg alt,” sier Ben Kingsley, som spiller filmskaperen Georges Méliès i Hugo. ”Marty, bak de store brillene, han slutter aldri å observere verden rundt seg. Han konsentrerer seg fullt om den personen han snakker med. Han fokuserer fullt på skuespilleren som står foran kameraet.”

– – –

CV: Martin Scorsese
Den legendariske filmregissøren Martin Scorsese (69) er mannen bak klassiske filmer som ”Taxi Driver”, ”Goodfellas” og ”Raging Bull”. Født inn i en arbeiderklassefamilie i Little Italy i New York, Scorseses filmer takler ofte tema som den Italiensk-Amerikanske identiteten, katolisisme, moderne kriminalitet og vold. Regissøren har mottatt en rekke priser for arbeidet sitt, deriblant Gullpalmen, Golden Globe-prisen og en Oscar for beste regissør for ”The Departed”. Nyere titler inkluderer ”Gangs of New York”, ”The Aviator” og ”Shutter Island”. ”Hugo”, Scorseses første 3D-film, vant fem Oskar-statuetter i februar, deriblant for beste kinematografi og visuelle effekter.

FAKTA: Hugo
12 år gamle Hugo (Asa Butterfield) bor alene i klokketårnet i en togstasjon i 1930-årenes Paris, der han forsøker å reparere en mekanisk figur som faren gav ham før han døde. Det ensomme livet til Hugo tar en ny vending når han treffer Isabelle (Chloë Moretz), guddatteren til den gretne leketøysmakeren Georges Méliès (Sir Ben Kingsley). Når Hugo og Isabelle begynner å finne ut av mysteriet med figuren, viser den seg å være nøkkelen til et liv Méliès har prøvd å glemme. Filmen, som er basert på Brian Selznicks bok ”The Invention of Hugo Cabret”, har opptredener fra Christopher Lee, Sacha Baron Cohen og Jude Law. Den fantastiske historien er også en hyllest til Georges Méliès, en av filmkunstens grunnleggere. ’Hugo’ har norgespremiere 16 mars.

Published in Whitehot Magazine, 2012. Original article here.

Lygia Pape: Magnetized Space
Serpentine Gallery, London

Lygia Pape’s work, with all its geometry, should not feel this sensual. Maybe it is because of the music, the soft bossa nova strumming through the rooms of the Serpentine Gallery, or it could be the radical undercurrent that does it. The political message is there as a subtle nudge in the work, much of which was created under a stifling Brazilian government, but Pape is also radical in terms of her playfulness.

The experimentation pops to the surface in the series of woodcuts on Japanese paper. The visible wood grain in the prints gives the work an earthy feel, further encouraged by the slight yellowing of the paper. These prints were made in the 1950s, but Pape’s choices are timeless: triangles, circles, squares. The shapes follow each other, first in sync before colliding to create something new. It is very satisfying to look at, as if the mind enjoys tracing the lines, following them to their conclusion as they create illusions of depth. Maybe there is a mathematical formula at the bottom of it; it is possible Pape has created a secret language we do not realise that we understand.

“I want to discover new things. Because, to me, art is a way of knowing the world… to see how the world is… of getting to know the world,” said Pape. The influential Brazilian artist (1927-2004) was a founding member of the Neo-Concrete movement, which sought to include art into everyday life. Pape did this by fusing ideas of aesthetics, ethics and politics into her work, before her late works centred in on emotion and sensation.

The most aesthetically striking work in the show is ‘Web’: gold threads are strung from floor to ceiling in a subtly lit room. From some angles the threads seem to drift into nothingness, while two steps later they look like rays of light. Study reveals it is all perfectly logical, but the effect is magical. Some of the strands weave in with each other before veering off again, sort of like Pape’s work itself. “My concern is always invention,” said Pape, and because of this penchant for experimentation, this retrospective consists of many seemingly unrelated elements. In addition to sculpture and prints there are video works rescued from scratchy old tape, each of them boldly sensual and subtly political. The common thread is there: it is magnetic, it inspires reaction.

The intriguing ‘Book of Time’ consists of 365 blocks lined up neatly on the wall. Each is the same yet completely different from the other: blue, red or yellow, with stripes, cuts or patterns. They represent days, each one repeated, each one unique. Time often feels more like a river, meaning there is something refreshing about Pape’s attempt to tame it: break it down into segments, describe each one, keep a list. We do not remember each day, but this approach gives us a map. It may seem impossible, but with the right prompts we could recall almost anything, even when our days run into the thousands.

Lionheart Magazine, Bravery issue, 2011. Original article.

The Viking compass
We’re moving, my bike and I, the traffic around us is menacing but today it creates the perfect hum. My wheels are a butch girl called Lola, I’m a scrawny girl in woollen layers. I’ve got music in my left ear and the rush of the city in my right, I know what I’m doing here, moving through roundabouts, edging up to be first in line at the big crossings. Casual but cocky in my element, I stretch my back out as I wait for the light to turn green. This city, this country, it’s my home, I feel it in my bones, it’s there in the buzz on my skin.

I’ve lived in England for almost 12 years now, a third of my life. I was raised Viking, in Norway where it’s dark for an hour in the summer and you pay for that with blood in the winter. I was a kid then, an awkward teenager who left in a huff the first chance she had. Norway and I have since forgiven each other, but the feeling of detachment remains. There’s space between the houses up north, in the country that provided me with pale skin and fawn-coloured hair, there’s space between the people. There’s a stillness, a quiet understanding of what we are, that we are all the same. Everywhere are tall pines, wide valleys, and whitewater rivers, subdued by eight months of winter. If I never see snow again that will be fine with me.

People ask me about Norway, about the food, music and culture, but I don’t know the answers to the questions anymore. A decade changes things – I know this, because the few days a year I spend there are enough to show me, again and again, how they’ve moved on without me. There’s an irony at work here: I left because the world is such a big place, and what happened was I ensconced myself on this small, crowded island, squinting backwards with increasingly foreign eyes. When I visit them up north I drive my mother’s car to the shop and panic at the sight of another vehicle, because everyone’s driving on the wrong side of the road. The reprogramming is happening.

It took a while, but I’ve figured out how to live in England now. I have learned what clothes to wear when the weather is muggy and shifty, the art of banter and the fact that “how do you do” isn’t actually a question. I go back to where I came from and people expect me to be the same, or should I say, they expect me to have kept up with the changes, but instead the years pass and I stumble at Norwegian words. My language is rusting. I don’t recognise the people in the paper, I balk at the price of peppers in the shop, I carry my umbrella everywhere even though up north it doesn’t really rain. The air feels cold inside your nostrils, you can hear the gravel crunch underneath your shoes and life feels so slow.

The funny thing is, I never felt Scandinavian until I left. It’s only now I understand how much of me is shaped by the place I come from. How pragmatism is a national trait, not a personal one. How things so often aren’t about common sense, they are about culture. England isn’t a big leap in global terms, but it’s big enough to trigger an awareness about how the customs of the people around us shape our choices. Even now, after a decade in England, the culture around me isn’t really mine, meaning I get to choose. But every year that passes I understand a little more about this country, one discovery leads to the next, like peeling an onion. In England, the air is damp even when the sun shines, it feels different than anywhere else in the world: the constant crowds, the cracks in the pavements, the roasted foods and a language that rolls in the mouth. Everything has rounder edges, everything is patched together by people from all corners of the world, adding their stories to the tapestry that makes up this small island.

At night I pull my woolly cardigan around me, the stars are the same ones I’ve always looked at but here they’re positioned differently in the sky. I was just a kid when I got here, suitcase full of tinned fish, looking not for England but simply for something different. I’m a grown up now, and I realise the passage of time would have changed me even if I’d stayed put. There’s still a lot of Scandinavian in me – the skin that burns in the sun, the pragmatic core that borders on rudeness. Norway may have brought me up but it’s England that raised me, it’s where I’ve made my bed. I feel it every time I return, when my plane lands and the wheels jump against the runway. I know I am home, it’s the feel of you when you’re around me.

Sør Trøndelag, mars 2000.

Nordmannskap i ein havregraut
Sjølv om innbyggjartalet på Å ikkje når 400, betyr ikkje det at dei ikkje kan fylle eit samfunnshus. For på fredag laut dei opne opp glasa allereie før underhaldninga byrja.

Meldal Historielag sto for arrangementet av kulturkvelden, som vart opna med det kjende spelet ’Grauten på Grut’. Tidsbiletet var tilrettelagt av Ola Uvøyen, som òg hadde rolla som forteljar. ’Gammelkarainn’ sto for dei musikalske innslaga.

Det var eit besøk på garden Nordstuggu og Grut som har vorte historie som del av Aasmund Olavson Vinje si bok ’Ferdaminne frå sommaren 1860’. Lars Jordet gjorde ein staut figur som Vinje, som kjem gangande frå Rennebu ein dag i onnetida. Han er trøtt og svolten, og får høyre at på Grut er det råd for begge deler.

Gardskjerringa Inber, i Magni Ree Furseths skikkelse, tykkjer det er synd å by framandkaren på dugurdsmat, men Vinje vil ikkje være kleinare enn att han et havregrauten: ”Lat meg berre få god mjølk åt denne dugurdsgrauten, du!”

Seinare fortel han ein bonde han treff, spela av Ole Hoel, om opplevinga: ”Det var som det skar i meg av all nytinga! Eg forsto ikkje all denne nordmannskapen før et åt grauten på Grut.”

Dugurdskost vart òg servert til heile samfunnshuset. Johanna Rikstad, Astrid Fossmo og Berit Hoel hadde teke på seg oppdrage å koke grauten, 85 liter til saman. ”Grauten er slik som han var på Grut, laga av havremjøl, vatn og salt,” seier Berit.

Denne grauten var nok betre enn han som vart servert på Grut, for det var ikkje store fatet att til slutt. For enkelte av publikum var det fyrste gongen dei fekk servert slik kost, og formannen i historielaget, Erik Steien, vart overraska: ”Eg trudde ikkje han skulle vere så god, nei!”

Publisert i avisa Sør Trøndelag, juni 1999.

Musikk rett i ansiktet

”Forestill dere en kjøttbolle på størrelse med en fotball,” begynner en ivrig Per Oddvar Hildre når han beskriver et måltid han fikk under et besøk i Aserbajdsjan. ”Og inni der lå det en kylling. Og inni den igjen var det fiken, plommer og andre søte saker. Og det var nauta godt!”

Vi som var tilstede for å se koret Skruk i Meldal kirke søndag kveld kan ikke si noe annet vi heller: det var ei ’nauta’ stor opplevelse.

Stikkordet for denne konserten, ifølge dirigent Hildre, er ’misjonsreise’. Kretsmøtet i Santalmisjonen i Trondheim i helga er grunnen til at årets Skruk turné er lagt til Trøndelag. Men tanker om vekkelsesmøter blir fort til skamme når koret begynner å synge. De synger så vi fryser på ryggen, så små barn kryper opp i armene til foreldrene, så ei eldre dame får tårer i øynene.

Skruk, som står for Sunnmøre Kristelige Ungdomskor, har i to år samarbeidet med ei gruppe musikere fra Aserbajdsjan, og sammen har de spilt inn to plater som begge ble nominert til Spellemannsprisen. Kveldens repertoar består av aserbajdsjanske toner kombinert med norske kristne tekster, ei spennende og uvanlig blanding.

Hildre sier at det er viktig for Skruk å vise kulturell allsidighet, også når det gjelder misjon. Og dette får de vist gjennom å synge ’Han er oppstanden’ med afrikanske rytmer, og en norsk julesang med aserbajdsjansk atmosfære. Hildre forklarer videre at Aserbajdsjan slett ikke er noe utviklingsland: utdanningsnivået er høyt, og alle de tre musikerne som koret har med seg har musikken som yrke. De spiller nasjonale instrumenter med en klang som kan være uvandt for norske ører, og som klart bærer preg av ei opprinnelse østafor landet vårt. Den aserbajdsjanske musikken er full av kontraster og dekker hele følelsesregisteret: seig og trillende, var og kraftig på samme tid.

Landet vi kommer fra
Én teori vil ha det til at nordmenn opprinnelig stammer fra nettopp Aserbajdsjan. Hildre forteller at det i dag bor ei gruppe i Kaukasus som kaller seg Odinfolket, og at det finnes runeinskripsjoner i området. Det står til og med i vår egen Edda at Odin kom fra dette området.

De fleste sangene framført av Skruk var folketoner fra dette Aserbajdsjan, gjendiktet med ny norsk tekst. I oversettelsa var det viktig at sangene skulle handle om ting som er viktig i Aserbajdsjan: deriblant tema som mor og barn, og brød. Dette er et veldig gjestfritt folk med store hjerter, sier Hildre.

Mot slutten av den halvannen time lange konserten har lufta i den fullsatte kirka blitt fuktig: fingrene er seige og programmet krøller seg i kantene. Koret avslutter med en sang som gjør at vi nesten mister magen, mens Hildre danser rundt mens han dirigerer. Man kan nesten si at å få se Per Oddvar Hildre i sitt ess var verdt turen alene.

Sør Trøndelag, juli 2001.

Hjem fra utlendigheta
Lengselen ut og savnet hjem lever side om side hos Bodil Børset, Inger Marie Kimo og Tora Olsen. Mens de trenger det urbane, er Rindal og bygda like viktig for å finne helheten.

”Jeg tror det er et trekk ved vår generasjon, dette med å ha flere personligheter samtidig. Jeg er både odelstaus og urban på samme tid, og vil dele tida mi mellom begge stedene,” sier Bodil Børset (26). Hun har hovedfag i litteraturvitenskap, og har bodd i blant annet Paris, Århus og Hellas i tillegg til Norge. I sommer driver hun og de andre to ’utflytterne’ kaféen på Rindal bygdemuseum sammen.

Erfaring
Det er tre sterke personligheter som sitter rundt kafébordet. På spørsmål om hvorfor de reiste fra Rindal er de raske til å få fram at det er ikke at Rindal ikke er bra nok, snarere tvert imot.

”Men man må flytte på seg for å høste erfaring, og så kan man ta med seg dette tilbake og tilføre noe nytt til hjemplassen,” mener Bodil, og peker ut kaféen som et eksempel på dette.

”Hvordan er holdninga blant folk når dere kommer hjem?”

”Jeg opplever at de er interesserte og vil høre om hva jeg driver med,” sier Inger Marie Kimo (24). Hun er utdannet kulturkonsulent i Bø og har nå starta på arkitektstudiet i Trondheim.

Samme holdning meldes fra Tora Olsen (22), som har studert japansk i Bergen. Til høsten skal hun til Trondheim for å studere litteraturvitenskap.

Optimisme
’Endelig! En av de tingene jeg har savna her i Rindalen. Kjempekoselig!’ har en gjest skrevet i kaffegjesteboka. Responsen har vært overveldende, kan de tre fortelle.

”Rindal er blitt stadig mer prega av optimisme,” mener Bodil, og sier de møter positive holdinger til både kaféen og dem selv. Det er ikke alle bygder som er like begeistra for folk som vil skape noe nytt, men de tre mener at Rindal er annerledes. ”Noen jantelov har vi ikke merka noe til,” sier Bodil bestemt. ”Vi vil fokusere på alle de som er positive til kaféen vår, og ikke bry oss om den ene som kanskje var negativ,” legger Inger Marie til.

Og å gå nye veier med tradisjonsdrikken kaffe er ikke rindalingene redde for. ”Drikken Feieren er oppkallet etter en feier som kom her og skrytte av at han hadde smakt skikkelig finnkaffe. Han drakk fem doble espresso på en og en halv time. Så bestiller du Feieren så får du en trippel espresso, en drikk for hardhauser,” sier Bodil.

Hjem
”Det er Rindal som er hjemme, og Trondheim er stedet jeg bor om vinteren,” sier Tora. Det er familien som trekker henne hjem hver sommer, og at rindalsområdet blir bostedet hennes i framtida ser hun slett ikke bort fra. ”Jeg vil ikke at ungene mine skal vokse opp i en by.”

”Det er godt å ha noe fast å komme hjem til når man er så ’vidløftig’,” sier Inger Marie, og bruker uttrykket som rindalingene har når folk flytter mye på seg. Hun ser for seg å måtte flytte dit jobbene er, og drømmen er å få et lite hus eller småbruk i utkanten av byen der hun får jobb. ”På den måten kan jeg få litt i pose og sekk,” ler hun.

For Bodil er variasjonen viktig når det gjelder bosted for framtida. ”Jeg vil gjerne være i Rindal, men bare når og så lenge av gangen som jeg selv vil. Jeg er nok litt rastløs og vil se verden.”

”Jeg tror det vil bli mer aktuelt med andre løsninger enn å kjøpe et hus og bo der resten av livet. Med dagens muligheter til hjemmekontor, internett og pendling er det ikke urealistisk å bo på to steder,” legger hun til.

Nyskaping
Museumskaféen holdes åpen ut sommersesongen, og de tre regner med å åpne den igjen neste sommer.

”Jeg har lyst til å utvide kafétilbudet utover våren og høsten, samt utover kvelden,” sier Bodil. Kanskje blir det aktuelt med helårsdrift, med fastboende ungdom til å ta seg av driften. ”Jeg har snakket med flere unge som bor fast i Rindal, og denne optimismen for å skape nye ting er ikke bare tilstede hos de som har flytta ut,” sier Bodil, og legger til at de ikke vil folk skal tro at det bare er utflytterne som vil komme hjem og ’ordne opp’.

Inger Marie, Bodil og Tora er stolte over å være Rindalinger, både når de er hjemme og borte.

”Folk kan drikke så mye cappuccino de orker, de kan gå i Gucci og være så ’in’ de vil. Men det er noe viktigere i livet som du bærer med deg, og det er en ekthet du finner helst hos bygdefolk som ikke har frest fra trend til trend. Det er den stabiliteten og påliteligheten som gjør folk til den typen venner som stiller opp for deg,” sier Bodil.

Det kan være noe av grunnen til at unge folk kommer hjem igjen etter endt utdannelse: de er stolte av det de kommer fra, og vil være med og holde det levende.

Sør Trøndelag, august 1999.

Eit tuntre med sjel
Det var ein gong ein mann som heitte Sivert, som ville ut i verda og prøve lukka. Så drog han til ei ny verd dei kalla Amerika, der han rydda seg ein gard. Nokre år seinare kom han attende for å besøke gamlelandet, og der planta han ei rogn. Dette skjedde for hundre år sia.

Sivert Pederson Ree kom frå Nordstuggu Re i Meldal. I dag bur det ei anna grein av familien Ree der, og det er ’kårrkallen’ Per Ree som har historiene.

”Han Sivert var fødd i året 1840 og var yngst av fem sysken. Det var omkring 1870 at han utvandra til Amerika, og der la han grunnlaget for ein farm som etterfølgjarane hans driv enno. I 1899 gjesta Sivert fedrelandet, og da planta han ein rognpil innom hagestaketet.” Per og eg sit på trappa framom gardshuset. Han let att augo for å hugse.

Men rognpilen fekk ikkje stå i fred. Året etter han vart planta var det ein hest som retta seg over staketet og beit av treet. Derfor voks det opp seks greiner i standen for ein tjukk stamme. Det var først seinare at rogna vart eit tuntre, for da ho vart planta sto husa ved vegen og hagen låg attom, ikkje omvendt slik som i dag. Så når dei flytta huset og hagen vart rogna ståande midt på gardsplassen og vart eit tuntre. Per fortel at treet har tåla vind og vêr, men er prega av alderen sin.

”Ser du oppi toppen der? Der er det ei tørrgrein som ragar to-tre meter oppom dei andre. Eg kallar ho for minnet om Sivert, og derfor vil eg ikkje skjere ho ned,” seier Per. ”Rogna har blomstra kraftig i år, og ho bruker å vere raud av bær. Gamlefolket bruka å seie at det var eit teikn på mykje snø.”

Ho har ei kraftig rot som breier seg utover heile gardsplassen, rogna. Det er ein seigliva hundreåring vi har.

Sør Trøndelag, mai 2000.

Gammel storhet seiler igjen
Det er tidlig morgen på Fosenkaia i Trondheim. De få som er ute haster av sted med søvnen enda sittende i kroppen. Men på en gammel seildamper aktiviteten allerede i full gang. ”Javisst, dette er Hansteen! Kom om bord!”

Seildampskipet Hansteen ligger fremdeles ved kai, og travelt mannskap forbereder dagens prøvetur. Jeg kryper ned den smale stigen med en særdeles lite elegant manøver, og dumper ned på brune garvede golvplanker. Skipperen møter meg og rister hånda mi hjertelig. ”Velkommen om bord! Erling Andreassen, dagens skipper på Hansteen,” sier han og smiler, og jeg tviler ikke. Han ser it til å ha satt sjøbein et par ganger før.

Orkanger 2000
Sjøveien mellom Orkanger og Trondheim er lang, spesielt med gamle Hansteen. I sommer under Orkanger 2000-feiringa vil det bli muligheter for å ta et steg ut av samtida og få salt vind i håret.

”Seildamperen kommer til å bli liggende ved havna på Orkanger under feiringa. Folk skal få komme ombord for å se seg rundt, eller bli med på en runde utpå fjorden. Et par turer på den gamle handelsruta til Trondheim vil vi også ta,” lover Knut Even Wormdal, som er primus motor for Orkanger 2000 og med på kaia i morges.

”For oss som jobber med Orkanger 2000 ble arrangementet komplett da Tore Jensen fra Hansteen-stiftelsen ringte og tilbød oss å få bruke Hansteen. Båten kommer til Orkanger 17. Juni, og blir del av det historiske opptoget vi arrangerer den dagen. Da blir det også et innslag om båttrafikken som var på Orkdalsfjorden,” sier Wormdal.

”Vi i stiftelsa Hansteen er generelt interesserte i historiske begivenheter på linje med Orkanger 2000. I tråd med formålsparagrafen om verdig anvendelse av skipet, valgte vi å tilby henne til Orkanger i sommer,” sier Jensen.

Frivillig mannskap
DS Hansteen var den norske stats første forskningsskip. Bygd i 1866, midt i brytningstida mellom seil og damp, var Hansteen ei nyvinning. Navnefar er professor Christopher Hansteen, sjef for Norges oppmåling i tida skipet ble bygd. Pioneren innen kartografi ble æra med et skip oppkalt etter seg.

”Hun ble bygd som en skonnert med dampmaskin. De første 30 åra ble hun brukt til å utarbeide sjøkart og kartlegge fiskeforekomster. På mange av de sjøkarta vi bruker i dag ble dybden lodda opp av Hansteen,” forteller Andreassen.

I tida som fulgte har skipet erfart flere ulike farvann og oppakninger. Hun har trafikkert Helgelandskysten, hun har vært losjiskip i Florø, hun har vært herberge for Oslo Indremisjon.

”Driftsforeninga Gamle Dampen stiller mannskapet, og alle vi som er her i dag er frivillige. Selv kjører jeg kystekspressen til daglig, og mange av de andre her er også gamle sjøfolk,” sier Andreassen.

Kongeskip
Hansteen bærer alderen sin med verdighet. Etter flere ombygninger har hun fått tilbake den opprinnelige utrustninga, med ny dampkjel og skonnertrigg. ”Jo da, vi har drevet å pusset en del på henne. I år har vi reparert skroget, og neste år skifter vi plater. Vi vil at hun skal brukes aktivt på sjøen og ikke bare ligge her ved kaia. Vi har et seilende museum her!” sier Andreassen stolt. ”Til og med kong Oscar den Andre gjorde bruk av skipet vårt.”

Det kan nok hende at kongen måtte holde inn magen når han gikk i dørene under dekk. Der finner vi fremdeles de samme små ovale skipslukene med dansk skrift, smale trappetrinn og lumske dørstokker som kan felle selv en majestet.

Lukt av svunnen tid
Men fjorden kaller på Hansteen. Fløyta lyder og fortøyningene skal kastes, og skipperen kaller sammen folket.

”Er det mange dekksfolk her?” spør Andreassen. Han teller hender og kommer til sju, et tall han er fornøyd med. ”Blir det lagelig med vind så heiser vi seila. Er det mange seilkyndige blant oss?” roper han. Også denne gangen mangler det ikke på frivillige.

Hun hoster og harker litt der hun ligger, Hansteen. Karene traver rundt på dekket, de knyter og strammer i tau og linjer. Livbåter heiser, ordrer ropes ut, det gnies i skjegg og synses fra tilskuere på land.

Men så stiger røyken opp fra den gule skorsteinen, og det lukter gamle dager over hele Fosenkaia. Noen har funnet fram en kassettspiller og setter på en staselig korpsmarsj. Bilene på jernbanebrua forsvinner og i stedet dukker det opp hester med kjerrer. Et scenario i svart-kvitt utspiller seg på dekket.

Det er tida for å gå gjennom detaljene: ord som halvvind, slakke, springet, vrikking og loss brukes flittig. De som vet hva de driver med har funnet fram seilerluer, de nikker forstående til skipperens instruksjoner.

Det var blå himmel og mild vind i starten, men de grå skyene kom fort. Det er regn i lufta, men den stolte Hansteen har vel sett mange ruskedager før, hun. Det går kanskje ikke så fort med Hansteen, men vi har nok av tid. Vi tar oss tid til henne i dag.

Sør Trøndelag, juli 2000.

Et kvinneyrke
Ingeborg Isdahl var skeiderske i Løkkengruva på trettitallet. Støv, lort og tunge løft prega arbeidet, men hadde man fast jobb var man glad til. Ingen ville funnet seg i slikt arbeid nå for tida, tror hun.

Ingeborg Isdahl er blitt 95 år gammel, og hun har flytta fra Løkken til Meldal Helsetun. Orkla Industrimuseum har tatt mål for å samle skildringer fra livet i gruva, og da er Ingeborg ei god kilde på et område som har kommet litt i bakgrunnen, nemlig kvinnenes rolle. Ingeborg ønsker museumsbestyrer Asle Bjørgen velkommen før hun setter seg i godstolen. Så skal de prate, og museumskonservatoren og ST-avisa skal høre på.

Samlebånd
”Så du har blitt 95 år du Ingeborg!” sier Asle.

”Jeg? Jeg er bare 17 og et halvt jeg,” ler Ingeborg. Hun ble født i Meldal i 1905, og mora hennes flytta familien til Gamlebyen på Bjørnli da hun ble enke. ”Mor fikk seg arbeid på vaskeriet i gruva og hun, søstera mi og jeg bodde i ett rom i ei seksmannsbrakke. Da mor slutta som skeiderske i 1931 tok jeg over plassen etter henne,” forteller Ingeborg.

Arbeidet som skeiderske besto av å skille malmen fra gråfjellet. ”Vi sto på hver vår side av transportbåndet og sorterte. Som regel var vi to, men når det var mer grått enn kis måtte vi stå alle seks som arbeida på skiftet. På det travleste måtte vi kaste så steinskura sto,” sier hun.

”Hva skjedde hvis en av dere var syke og ikke kunne arbeide? Ble det ordnet med vikar?” spør Asle.

”Å nei, vi som var igjen fikk arbeide det vi klarte. Båndet gikk, og da fikk det fare forbi det vi ikke rakk å sortere. Men folk var stødige til å møte opp på arbeid,” sier Ingeborg.

Støvlunger
Gruvedrift var et hardt yrke, og særlig støvet var en risiko. Mange av de som jobbet i skeidehallen døde tidlig av støvlunger. ”Tenkte dere noen gang på den risikoen som yrket førte med seg?”

”Nei, det gjorde vi aldri, ikke før etterpå. Det ble faktisk begynt med støvmasker rett før jeg slutta i 1938. Det var aldri noe snakk om at det kunne være farlig, vi var bare glade for å ha et arbeid å gå til,” sier Ingeborg. Arbeidsledigheta på trettitallet var stor, og folk hadde ofte ikke noe valg: de måtte ta imot den jobben som ble tilbudt. Ingeborg har vært heldig, og har aldri hatt noen helseproblemer som følge av arbeidet.

I de sju åra Ingeborg arbeidet som skeiderske gikk hun på skift med de samme fem kvinnene. Hun husker alle navn og detaljer når hun får tenkt seg om litt. ”Det er artig å sitte å prate litt om det. Men jeg husker best når noen spør meg,” sier hun til Asle.

Da badet kom
Noen opplæring til skeideryrket var det ikke snakk om, kvinnene måtte lære seg jobben på egen hånd. ”Så hvordan så dere forskjellen på malm og gråfjell?”

”Det var jo stor forskjell, det var ikke vanskelig,” sier hun. Temperaturen i skeidehallen var ganske bra, og kvinnene fikk utdelt side forklær i grovt blåtøy som de brukte. ”På hendene trengte vi skinnhansker, men de måtte vi kjøpe selv. Jeg kan ikke huske at noen av oss ble utsatt for ulykker mens vi jobbet,” sier Ingeborg.

”En ting jeg husker veldig godt er støvet, det var tydelig langt oppi sekstitallet,” sier Asle til Ingeborg. ”Kvinnene var veldig skitne når de var ferdige på arbeid.”

”Jo, det var vi. I begynnelsa hadde vi bare håndvasker, og du kan tro det var en himmelvid forskjell da badet ble bygd. Da kledde vi av oss alt og vaska oss i varmt vann. Da badet sto ferdig ble det sagt fra høyere hold: ’No vil vi se at dere bruker det!’,” sier Ingeborg.

”Så sjefene deres var i tvil om dette var ei nødvendig investering! Det sier jo veldig mye om det sosiale skillet,” sier Asle.

Livet i Gamlebyen
Flesteparten av skeiderskene var enslige eller enker, men det var ikke tilfellet for Ingeborg. Hun ble gift med Ole i 1925, og da hun begynte i gruva hadde de to barn. ”Ole var urmaker, og det hendte ofte det var for lite å gjøre for han. Jeg tok jobben som skeiderske for å spe på litt med inntekta. Lønna var 45 kroner i uka, og det var et greit beløp,” sier hun.

Da gruva foretok nedskjæringer i 1938 mistet Ingeborg jobben. ”Jeg fikk aldri tilbud om å komme tilbake, og var heller ikke interessert. Jeg ble husmor og trivdes med det,” sier Ingeborg.

Hun tenker praktisk, Ingeborg. Hun har ikke fått ting lagt opp i hendene og har måtte klare seg med egen innsats. Under krigen ble Ole tatt bort, og var borte i fire år før han fikk komme hjem. ”Jeg fikk penger fra anonymt hold hver måned, så jeg klarte meg. Men det er en annen historie.”

”Hvordan var det å bo i Gamlebyen?” spør Asle.

”Jo, det var bra. Vi hadde ikke innlagt vann eller toalett, men ungene lekte sammen og trivdes. Under spanskesyken var samholdet større enn noen gang,” husker Ingeborg.

Ta kontakt
Asle beskriver skeideryrket som en spesiell kultur som er historisk i dag. Praten med Ingeborg er til stor hjelp når det gjelder å bevare disse detaljene for ettertida.

”Vi oppfordrer andre som arbeidet i lignende situasjoner i gruva til å ta kontakt med museet. Vi er særlig interesserte i å høre fra kvinner,” er meldinga fra direktøren. ”Hva med deg Ingeborg, hvis du hadde hatt et alternativ, hadde du tatt imot skeiderjobben en gang til?”

”Aldri i verden. Jeg tror ikke noen ville funnet seg i slikt arbeid nå for tida,” svarer Ingeborg. Det sier vel egentlig det meste.