Dagbladet, juni 2011.

Elle stjeler showet
Hollywoods nye stjernefunn, Elle Fanning (13) synes fremdeles det er rart å tenke på seg selv som kjendis. Men det er ingen tvil om hvem som stjeler showet i JJ Abrams nye film, sci-fi-thrilleren «Super 8».

Regissør JJ Abrams var så hemmelighetsfull om sin nye film at skuespillerne ikke engang fikk se filmmanuset før de hadde sagt ja til rollen. Men for Elle Fanning var ikke dette noe problem.

– Jeg visste bare det var JJ Abrams og Steven Spielberg som skulle lage filmen, så jeg sa det var greit uansett!

Elle Fanning var sprudlende blid da Dagbladet traff den unge stjernen i London. Hun virker mye eldre enn sine 13 år, både på lerretet og ansikt til ansikt. I «Super 8» spiller hun en av seks venner som blir vitne til en rekke mystiske hendelser mens de lager film med et Super 8-kamera. Både Abrams og Spielberg, filmens produsent, startet sine karrierer med 8mm smalfilm som tenåringer, så dette er et personlig prosjekt for dem begge.

– JJ er som en stor guttunge og han var fantastisk å jobbe med. Men jeg hadde knute i magen før jeg traff han første gangen. Jeg har det hver gang jeg treffer en ny regissør, det er jo ikke som om jeg er noen stor stjerne, sier Elle.

Der er det mange som vil si seg uenige, da Elle har en imponerende CV allerede og framstår som en av Hollywoods mest lovende unge skuespillere.

– Jeg ser slett ikke slik på det selv, jeg er jo bare en vanlig skolejente! Det er veldig rart å tenke at folk vet hvem jeg er, sier Elle, som hadde engelskprøve om morgenen rett før intervjuet.

Elles filmdebut fant sted da hun var bare to år gammel, og film er absolutt det hun vil drive med resten av livet. Hun følger i fotsporene til søsteren Dakota, men det er få tegn til søskenrivalisering i familien Fanning.

– Det vi slåss om er klær! Jeg låner fra Dakota hele tiden og hun liker det slett ikke, sier Elle.

«Super 8» er satt til 1979, noe som har inspirert en interesse for 70-tallsklær for motebevisste Elle. Men hun imponerte også sine mannlige medskuespillere på fotballbanen, og forteller stolt om da hun scoret touchdown.

– Vi ble veldig gode venner. Jeg ble absolutt en av gutta.

– – –

CV: Elle Fanning
13 år gamle Elle Fanning hadde sin filmdebut som toåring, da hun spilte en yngre versjon av søsteren Dakota i «I am Sam». Elle har siden spilt i over ti filmer, deriblant «Reservation Road», «The Curious Case of Benjamin Button» og Sofia Coppolas «Somewhere». Hun har roller i kommende filmer fra Francis Ford Coppola og Cameron Crowe. Fanning mottok nylig prisen for årets beste skuespiller fra Young Hollywood Awards.

FAKTA: Super 8
Den nyeste filmen fra JJ Abrams, regissøren fra «Star Trek», «Lost» og «Alias», tar oss tilbake til 1979, der seks tenåringer lager en zombiefilm med et Super 8-kamera. Under filmingen blir de vitne til en voldsom togkollisjon, og snart begynner merkelige ting å skje i småbyen. De unge filmskaperne begynner å grave etter sannheten, noe som får store og fantastiske konsekvenser. Produsert av sci-fi veteran Steven Spielberg, «Super 8» har premiere i USA 10 juni, og slippes i Norge 29 juli.

Adresseavisen UkeAdressa lørdagsbidrag,  24 august 2002

En verden av tid
Sola steker på de høye murene. Det er påfallende stille. Bak lave bygninger ligger en fotballbane der ingen spiller. Ingen har det travelt. Tid er det overflod av i Trondheim fengsel.

I dette adskilte samfunnet bor folk som jobber, spiser og ser TV slik som vi alle gjør, men med en viktig forskjell: de er fratatt kontrollen over egne liv. De skal straffes. De er 118 mennesker som samfunnet mener vi må beskyttes fra.

– Man blir vant til å bo her, det føles til og med litt beskyttende, sier ”Jan”. Vi treffer ham på cella på kontraktsavdelinga. Jan (31) har seng, skap, skrivebord, hyller og en vask på det knøttlille rommet. TVen har han byttet ut med en PC som han bruker til studiene i psykologi.

– Jeg tenker ikke så mye på at jeg er i fengsel. Du har ikke noe forhold til så mange år fram i tid, sier Jan.

Han har en gitar, Ringenes Herre i bokhylla, og Pompel og Pilt og noen damer på veggen. Han har fire år igjen av en dom for drap.

– Livet blir spesielt i fengsel. Du går på nødbluss. Tilværelsen her har en falsk enkelhet som kan være skummel, sier ”Morten”.

Vi har flyttet oss fra cella til Jan og inn på musikkrommet. Der er det stereoanlegg, stor bokhylle, sofa og teppe på gulvet. Dette er noen av frynsegodene for å bo på kontraktsavdelinga. Der må de innsatte avgi jevnlige urinprøver, holde seg i jobb eller skole og oppføre seg bra. Morten (26) sitter på domsavdelinga i etasjen under. Han avventer sin tredje narkotikadom, og tror han blir sittende til 2005.

– Problemet er å forholde seg til normale ting når man skal ut. Her har man ingen utgifter å ivareta. Få føler ansvar for jobb, sier Morten.

Småtingene er ikke så ille lenger, synes de. De er vant til låste dører og til at andre bestemmer hva de skal ha til middag. Det verste er helheten. Å være sperret inne og ikke kunne bestemme over seg selv.

– Vi går forholdsvis mye fritt. Betjentene har vel enten slapp holdning eller tillit til oss. Det fungerer uansett bra, sier Jan.

Vakthavende førstebetjent Mette Buhagen sier konfrontasjonene oftest dreier seg om store ord, det er sjelden det blir kroppslig. Men det er vanskelig å både være kompis og påpasser.

– Vi representerer et negativt system for de innsatte. Vi skal ta oss av både rehabilitering og sikkerhet og havner ofte mellom barken og veden, sier Buhagen.
Fengselsbetjent Terje Krogstad er enig i at jobben kan være veldig tøff.

– Vi må skille knallhardt før og etter porten, sier Krogstad.

Betjentene mener at de innsatte er hardere og mer kyniske nå enn før. Kriminaliteten har økt og folk har sammensatte problemer. Unge menn med rusproblemer er den nye store gruppa.

Det er demotiverende når folk kommer tilbake til fengselet til tross for ordnet jobb og bolig. Morten hadde tenkt seg ut av narkotikamiljøet for godt da han satt på frigangshjem i vinter. Men han skyldte penger og bestemte seg for å gjøre en siste tur.

– Jeg hadde jo tenkt meg ut, men så røyk jeg inn for flere år til. Det var vel en kombinasjon av lite penger og få muligheter, sier Morten. Han rister på hodet.
Selv om de innsatte på domsavdelinga har fellesskap hver dag i nesten seks timer blir de sjelden gode venner.

– Folk er annerledes her inne, sier Morten. Det blir til at de som sitter inne ei stund holder sammen, men korttidssonere ”flyter” forbi. Grupperinger skjer også etter hva de soner for. Narkotikadømte kjenner gjerne hverandre fra før i en liten by som Trondheim.

– Mange som sitter her for rus har ikke tenkt å gjøre noe med det. De er på et for tidlig stadium i misbruket til å ville snu. Det må enten skje sent eller tidlig, sier Morten. De innsatte påvirker hverandre negativt siden de utveksler problemer, ikke løsninger.

Folk ryker veldig ofte inn igjen etter det første oppholdet i fengselet. Morten og Jan svarer bestemt nei på spørsmål om fengsel har en forebyggende effekt på mulige lovbrytere.

– Det er situasjonen som gjør at folk kommer tilbake. Sitter du her for svindel eller drap er det liten fare for gjentakelse, da det var omstendighetene den gangen som gjorde at det gikk som det gikk. Folk med rusproblemer vil derimot komme tilbake uansett hvilken straff de får, sier Morten.

– Da jeg kom ut av fengselet sist ble det fort til at jeg omgikk de som godtok meg. Eller rette sagt, de som godtok den de trodde jeg var, sier Morten.

– Jeg har studert og vil gjerne jobbe meg oppover. Men det største problemet når man er ute av fengsel er at man har ingenting reelt å gjøre om dagene. Alle trenger selvrealisering, og det er hardt å innrømme at man har kommet til kort, sier Morten.

Heller ikke Jan har konkrete planer om jobb ennå. Han vet det vil bli en knalltøff tid. Jeg spør om fengselsoppholdet har bidratt til noe som helst positivt for Jan og Morten.

– Skrekken for meg da jeg var yngre var enebolig på Byåsen, to unger, hund og en veltet trehjulssykkel foran garasjeporten. Det er jo heller en drøm nå, sier Morten.

Jan bryter inn. – Jeg tror ikke fengselet skal få æren for noe godt som skjer innenfor murene. Å sitte her gjør at folk brytes ned mentalt.

Førstesideoppslag i Adresseavisen, 16 juli 2002.

Livsverket i flammer
Martin Michaelsen sitter på kne ved vinduet i forretningen over gaten og kan bare se på at Vækteren bistro brenner ned. Familien har kommet og Martin har tatt av seg skjorten. Stemningen er intens. Familiebedriften lot seg ikke redde.

Arbeidsdagen til Martin Michaelsen startet som alle andre på Vækteren bistro. Han kokte kaffe og satte dagens boller og rundstykker inn i ovnen før han gikk opp for å jobbe på kontoret. Vaskehjelpen og han var de eneste i den nå totalskadde bygningen fra 1772 da brannen startet klokken kvart på ti.

– Jeg merket det luktet brent og gikk ned på kjøkkenet for å sjekke. Da sto frityren i brann, og jeg prøvde å slukke med et brannslukningsapparat. Da det ikke hjalp, slo jeg av sikringen til frityren – uten at det nyttet, sier Michaelsen.

Da hadde kjøkkenet blitt fylt av røyk og Michaelsen skjønte at han ikke ville klare å slukke. Sammen med vaskehjelpen sprang han over til forretningen Axel Bruun, som ligger på andre siden av Prinsens gate, og ba dem ringe brannvesenet.

– Jeg sprang tilbake over veien og banket på alle dørene i nabohusene og ropte at det var brann. Alt skjedde så utrolig fort. Flammene sto ut av vinduene i første etasje allerede før brannvesenet kom, sier Michaelsen.

– Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en familietur i fjellet og hadde derfor fem dagers omsetning liggende på kontoret, sier Michaelsen. Det var for mye røyk i huset til at han kunne gå opp på kontoret igjen og berge ut noe.

– Jeg tenkte det var ikke verdt å risikere livet for det, sier han stille.

Mens brannvesenet jobbet med slukningsarbeidet utover formiddagen, satt Michaelsen ved vinduet hos sportsbutikken Axel Bruun over gata. Kona og ungene kom i drosje fra Byåsen. Alle var tydelig preget av det som har skjedd.

– Faren min, Johan Petter, startet virksomheta på Vækteren i 1965. Jeg tok over for seks år siden. Nå vet jeg ikke hva som kommer til å skje. Jeg tror nok vi må rive hele bygget, sier Michaelsen, som er nevø av Trondheims gamle restaurantkonge med samme navn.

Utbrent
Brannvesenet fikk etter hvert kontroll over brannen, og konsentrerte seg om å begrense skadene på nabohusene da det ble klart at Vækteren-bygget ikke sto til å redde. Brannvesenet har ikke fastslått grunnen til brannen, men branninspektør i Trondheim brannvesen, Lars Wangberg, sier frityren kan være der det startet.

Brannen ble slukket rundt klokken halv to på ettermiddagen, og siden har vi drevet med etterslukking for å sikre at ingenting blusser opp igjen. Vækteren bistro er dessverre historie, bygget er helt utbrent, sier Wangberg. Han opplyser at rundt 20 brannmenn rykket ut mandag morgen. Politiet vil starte den tekniske undersøkelsen av stedet når brannvesenet har avsluttet slukkearbeidet. Dette vil først kunne skje tirsdag morgen, sier vaktsjef ved Trondheim politikammer, Geir Hilmarsen. Det er også uvisst hvor lang tid det vil ta for å kunne si noe formelt om hvordan brannen oppsto.

---

Oppfølgingsintervju, 17 juli 2002. 

Liv laga for Vækteren
Martin Michaelsen har hatt Vækteren i blodet siden han ble født. Nå står det bare utbrente rester av bygget igjen, men sjelen til Vækteren er langtfra død.

– Det er klart at bygget betyr mye. Men det er fars innsats som har gjort Vækteren til det den var. Han la hele sjelen sin i det, sier Martin Michaelsen (37). Johan Petter Michaelsen startet Vækteren bistro i 1965, samme året som sønnen Martin ble født.

– Han hadde vært på sykkeltur i Frankrike og sett softis. Så åpnet han isbar i Trondheim, i forreste rommet på Vækteren. Tre softismaskiner måtte til for å ta unna køen, sier Michaelsen. Etter hvert utvidet far butikken bakover bygget, der han serverte fish&chips som gjorde stedet berømt. Vækteren ble en av byens første kaféer der trivsel var en av ingrediensene.

– Vi bodde i andre etasje så jeg vokste opp på Vækteren. Den var familien min, og de ansatte der laget mat til meg når jeg kom. Far jobbet fra 12 til to på natten hver dag så om jeg ville treffe han så måtte jeg gå dit, sier Michaelsen. Han blir blank i øynene når han tenker tilbake.

– Far sier at å miste Vækteren er som å miste et barn. Men han vil ikke sitte og gråte over den, men heller se framover. Nå vil han se den bygd opp igjen, sier Michaelsen.

Michaelsen satt på kontoret i tredje etasje da han luktet røyk fra kjøkkenet i første. Da han kom ned sto frityren i brann, og han prøvde å slukke med brannslokningsapparat uten at det hjalp.

Han har hatt tanker om skyld for det som skjedde, men sier han ikke kan tenkte sånn. – Jeg gjorde alt slik jeg gjør hver morgen. Det er ekle tanker, så jeg prøver å ikke legge skylden på meg selv, sier han.

Michaelsen har så smått begynt å glede seg til å bygge Vækteren bistro opp igjen. Planen er at den nye Vækteren skal være ferdig om ett år.

– Vi har full forsikring, både for huset som far eier og for bedriften som er min. Avbruddsforsikringen gir oss ett år på å få i gang driften igjen, sier Michaelsen. Han vet det kommer til å bli knallhardt, men ser fram til leke med ideer til det nye bygget. De 14 ansatte vil bli permittert inntil videre.

Michaelsen har fått mange henvendelser fra folk som føler seg knyttet til Vækteren. – Far fikk telefon fra justisminister Dørum kvelden etter brannen. Alle jeg snakker med er oppriktig lei seg for det som har skjedd, sier han.

Det lukter svidd utenfor Vækteren bistro dagen etter. Skadene er store, men skiltet med vekterstaven har klart seg uskadd.

– Og så kjelen som henger ved døren skal få bli med på neste bygg, sier Michaelsen. “Denne kjelen er stjålet fra Vækteren bistro”, står det skrevet på kjelen, hvis noen skulle falle for fristelsen. For historien om Vækteren er langt fra over.

Adresseavisen, 8 august 2002

Svart magi
Mørk, varm og hjertegod. Det er noe helt spesielt med kaffe.

I mottakshallen til Kjeldsberg kaffebrenneri lukter det høylåve.

– Det er under røstinga at kaffesmaken kommer fram, sier Gunn Midtøy, produktsjef i Kjeldsberg kaffebrenneri. Både smaken og lukta av de grønne kaffebønnene minner om tørt gras. Fem til åtte minutter tumling i varmluft er nok til å omskape bønnene til det som gjerne kan kalles Norges nasjonaldrikk.

– Vi bruker flere sorter kaffe i blandingene våre. Dette er fordi de enkelte sortene svinger i kvalitet, sier Midtøy. Vi har fått servert hjemmelaget, det er Kjeldsbergs eget merke som er traktet denne morgenen.

– Denne kaffen er fruktig, aromatist og litt syrlig, sier Midtøy ettertenksomt når kaffen har fått rullet på tunga. – Noe mandelsmak, legger daglig leder Marius Maske til.

Bredde i smak
Testing av kaffeprøver er en alvorlig affære. Kaffesorten må bevise at den er oss verdig, det skal være langt mellom de dårlige bønnene. Vi får smake brygg fra Brasil og Colombia.

– Den brasilianske kaffen dyrkes lavtliggende. Bærene tørkes før bønnene tas ut, noe som gir en søt kaffe. Den colombianske sorten har modnet lengre i fjellområder. Bærene renskes rett etter plukking og bønnene legges i vann for gjæring. Dette utvikler fruktsmaken, sier Midtøy.

Jeg får sitte i den spesielle stolen ved det roterende smaksbordet. En liten vask står tilgjengelig for spytting. Og det er forskjell på kaffe; brasilianeren er mild og snill med en rund smak av brunt, kanskje nøtter. Colombianeren står i stram kontrast med krutt og spenst, og et hint om solbær.

Ferskvare
Norsk kaffe er lyst røstet i forhold til andre land.

– Lysere røsting krever mer av råvaren, fordi feilene kommer lettere fram. Nordmenn kjøper av verdens fineste og dyreste kaffe, sier Maske. Og såpass bør det kanskje være, da vi sitter gjerne med koppen ved hånda hele dagen. Men det er ingen kunst å ødelegge kaffe.

– Luft er kaffens hovedfiende. Når man heller kaffen over i boks blandes den med luft som gjør at oljene harskner, og kaffearomaen forsvinner. Den beste måten å oppbevare kaffe er i originalposen, med ei klemme på, sier Midtøy.

Andre synder er å ikke vaske kaffekanner og traktere, slik at det dannes belegg som gir dårlig smak på drikken. Man skal heller ikke la kaffen koke, det skal kun stå og strekke etter at vannet har kokt opp og kaffen tilsatt. Maksimal tid før kaffen blir dårlig er to timer.

Sør-Trøndelag 8 januar 2007.

Varme kropper i kalde London
De figurative bildene til Inga Dalsegg er en sjeldenhet i England, et land der kunsten domineres av det abstrakte og absurde. – Sånn er jo ikke livet, sier Inga.

En vandring rundt i Brick Lane Gallery, det lille galleriet i hjertet av Londons trendige østkant, gir et inntrykk av den kunsten som dominerer Storbritannia. Det handler om raske, skraverte linjer, fotomanipulering, brodering og abstrakte former.

Og midt blant dem henger de sjelfulle bildene til Inga Dalsegg (32) fra Rindal. Bilder som viser intime øyeblikk som de fleste av oss har opplevd, og som provoserer fram minner og følelser. Kunsten til Inga viser at vi mennesker er en del av jorda men at vi også hører til et annet sted, en tilstand vi opplever gjennom kjærligheten og lidenskapen.

Bildene til Inga i Brick Lane Gallery er del av utstillinga ‘Art in Mind’, altså ‘Kunst i tankene’, der hun er ei av ni som stiller ut. Hun viser seks bilder, alle malt nå før jul.

– Jeg har hatt en veldig produktiv periode, sier Inga.

Nakne menneskekropper forblir temaet, men de nye bildene er preget av varme farger og forelskelse. Kunsten har også blitt mer fotorealistisk, med livnære detaljer av elementer som er vanskelige å male, slik som hender og føtter.

– Det er jo først i ettertid jeg merker at stilen min endrer seg. Der og da tenker jeg bare at kanskje skal jeg bruke denne fargen i dag. Med disse bildene var målet å skape ei stemning som om menneskene ligger foran en peis.

Tilbake til England
Den berømte gata Brick Lane, som ligger i den populære bydelen Shoreditch, er mørk denne januarkvelden, men lyset skinner fra vinduet til Brick Lane Gallery. Når det blir for trangt inne i det lille galleriet trekker folk ut på gata med vinglassene sine. Inga rusler rundt og snakker med publikum, spent på om hun kommer til å selge noe, men mer opptatt av hvordan folk reagerer på bildene.

– Jeg liker å stå i bakgrunnen og følge med når folk ser på bildene mine. Det sterkeste er når de blir rørt. Når de tar til tårer er det like sterkt hver gang, sier hun.

Det er stort for Inga når en person, en menneske som er en fremmed, føler at kunsten hennes berører noe i dem selv. Ofte snakker hun med dem om det etterpå.

– Jeg samler på slike historier. Det er stort at jeg har laget noe som gir dem noe, sier hun, rolig og lettet nå som utstillinga har åpnet.

Kvelden før, vel og merke, var tilstanden en annen. Inga kom hesblesende ut av galleriet etter å ha hengt opp bildene sine. Den tykke vinterkåpa var alt for varm for England, ikke hadde hun spist siden frokost, og hun var utslitt etter å ha lempet koffert og bilder mellom bil, fly, tog og undergrunn hele dagen.

Men om hun var sliten så viste hun det ikke, for mer enn noe annet er Inga en energisk person. Hun er er virvelvind av ord, latter og entusiasme, hun snakker fort og mye. Annet er ikke å forvente kanskje, for hun har så mye hun skal få fram.

Inga ble invitert til Brick Lane Gallery etter at hun sendte bildeprøver.

– Jeg fikk en e-post fra dem og det var ikke måte med skryt! sier hun glad.

– De sendte visst ut 16,000 invitasjoner. Vi får håpe ikke alle kommer!

Inga er glad for å være i England igjen et par dager.

– Så klart jeg savner England! Jeg må hit flere ganger i året, og jeg får ofte besøk fra engelske folk til Norge.

Inga flyttet til England i utgangspunktet for å studere i Leicester, og å flytte tilbake til Norge var egentlig ikke del av planen.

– Jeg så slett ikke for meg at jeg kom til å flytte tilbake. Jeg hadde kjøpt meg hus og og jeg hadde to katter. Men jeg brukte en formue på å sende bilder fram og tilbake, og det hendte jeg måtte si nei til å stille ut fordi jeg ikke hadde råd. Og det gikk ikke an å si nei til det som jeg vil aller helst drive med, sier Inga.

Hun tenkte over saken et par måneder, og det var med tungt hjerte hun pakket alt hun eide og reiste fra byen og landet som hadde vært hjemmet hennes i sju år. Hjemme i Rindal tok det tid å tilpasse seg til det norske igjen, men så kom det en mann inn i bildet og da gikk jo det hele mye lettere. Inga og Odd Arne har vært gift i ett og et halvt år nå.

Barokk og samtid
Da Inga gikk på kunstskolen i Leicester var hun nesten for rebell å regne fordi hun ikke malte abstrakt.

– Det er jo ingen figurativ samtidskunst i England. Det handler stort sett om konseptkunst og installasjon, sier hun.

Hun trekker fram eksempler som kunstnere som limer plastskjeer på en vegg, eller som legger et kjøttstykke i en plastboks og lar det råtne.

Samtidskunst i England er dominert av det som kalles ‘Britart’, representert av Damien Hirst og Tracey Emin. Hirst ble kjent etter at han stilte ut en hai preservert i formaldehyd, etterfulgt av dyr oppdelt i biter slik at man kan se hvordan de ser ut inni. Mediefavoritten Emin ble berømt etter at hun stilte ut senga der hun lå i tre dager med hjertesorg.

– De skitne trusene til Tracey Emin… sier Inga og rister på hodet.

Hun vil heller snakke om pre-Rafaelittene som henger i galleriet Tate Britain. Der kan hun sitte i flere timer. Michelangelo og Caravaggio blir hun heller aldri ferdig med.

På spørsmål om hvilke samtidskunstnere hun beundrer kommer hun tilbake til Norge. Odd Nerdrum er blant favorittene, men det er Vebjørn Sand som får mest skryt.

– Han er utrolig talentfull, og så er han jo så pen og intelligent! Det blir litt sånn rockestjerne når han tar på meg. Vi er på fornavn da, sier hun fornøyd.

– Men kunstmiljøet i Norge er veldig lite i forhold til England da, mange færre aktører. Trondheim, for eksempel, er et miljø der det er veldig vanskelig å komme inn. Det er veldig lukket, det er ingen som er bra nok for dem.

Men kunsten til Inga selger bra, og hun er overrasket over responsen hun har fått etter utstillinger i Rindal og på Storåsfestivalen. Dette beviser at hun kan bo hvor som helst og fremdeles være suksessfull.

Det som ikke ord kan si
En forkjærlighet for det engelske språket henger igjen. Alle billedtitlene er på engelsk, og Inga synes det kan være forferdelig vanskelig å oversette dem.

– Det høres ikke bra ut, sier hun og rister på hodet.

– Det blir ikke det samme når man oversetter. Det er enklere å uttrykke seg poetisk på engelsk. I tillegg så har engelske ord ofte to meninger, noe som gjør ordspill mulig.

Inga er bevisst på at bildene hennes skal være tidløse. Som hun sier, Romeo og Julie går jo aldri av moten. Teknikken hennes, derimot, er mer gammeldags. Hun tynner ut malinga og legger den lagvis på bildene, og kan bruke flere måneder før hun får det slik hun vil. Det er denne metoden, et håndtverk nærmest å regne, som gjør at hun klarer å skape så realistisk lys og skygge.

– Jeg jobbet i mange år med å få til det, og prøvde mange forskjellige teknikker. Men jeg håper jeg aldri føler at jeg er ferdig med å prøve meg fram, sier Inga.

Inga tror fokuset på kropp er noe hun alltid kommer til å beholde.

– Jeg har aldri sett et abstrakt bilde som har gitt meg noe. Kropper er jo det vi alle er! utbryter hun.

Dette er et tema hun føler sterkt for, og argumenterer raskt og overbevisende med synlige utropstegn.

– Jeg prøver å uttrykke følelser i bildene mine. Jeg bruker lang tid på å tenke ut nye bilder, hva motivet skal være og hvordan jeg skal gjøre det. Jeg maler det som ikke kan bli sagt med ord. Ei natt kan jeg ha en drøm der jeg føler noe brunt. Det er få som forstår hva jeg mener. Elin forsto, sier hun.

I fjor var det ti år siden tvillingsøstra Elin ble drept.

– Man lærer å leve med det, men jeg er en annen person nå enn før. Jeg tenker på henne hele tida, når noe skjer som hun ville ha likt. Og så gjør jeg det alene.

Men Inga har det bra nå. Hun føler seg priviligert for å ha lov til å holde på med det hun gjør.

– Det interesserer meg hvordan jeg kan male noe som andre også føler. Alle skjønner kroppsspråk, selv om de ikke tenker over det. Alle har et forhold til det.

Foten innenfor døra
Kroppene er ofte et uttrykk for medmenneskelige forhold.

– Forelskelse og begjær er noe alle har opplevd en gang. Alle har vi vært rykende forelsket! Og mens vi er midt oppi det så tror vi ingen andre har noen gang opplevd det som vi føler nå.

Men i bildene til Inga kjenner vi det igjen. Selv om vi vil gjerne være unike så er det en sterk tiltrekningskraft i det å kjenne igjen sin egen opplevelse hos andre.

Tony Taglianetti, direktør ved Brick Lane Gallery, er også imponert av Inga.

– Jeg synes arbeidene til Inga er flotte, hun er en talentfull maler. God struktur, fine former og farger, sier han.

– Vi ser lite av denne typen kunst i England, og jeg har forhåpninger om at maling skal bli populært igjen i kunstverdenen. Jeg prøver å promotere malere så ofte jeg kan, legger han til.

Taglianetti og ‘Art in Mind’ utstillinga er knyttet til nettgalleriet artshole.co.uk, der bildene til Inga vil bli lagt ut. Han har også bekjentskaper i den engelske kunstindustrien, som alltid er på jakt etter neste funn. Og nå som Inga har en fot innenfor døra er det jo egentlig ingen grenser for hva som kan skje.

Adresseavisen 17 august 2002

Ambisjonen om det gode liv
Å være ung og ambisiøst betyr ikke lenger bare å være karrierejeger. Møt tre unge mennesker som prioriterer ned sosial status og materielle goder til fordel for trivsel – på tre vidt forskjellige måter.

Tusenkunstneren
Audun Asphjell har ikke tid til å gruble på hva det er han vil. Til det er det alt for mye som skjer.

Audun Asphjell (22) er sen. Ikke svarer han på mobilen heller. Men så ringer han fra telefonkiosk og lurer på om vi kommer snart. Det viser seg at journaliststudenten har ventet utenfor feil kafé. Vi kan starte, han skal bare flytte den feilparkerte bilen først.

Det går gjerne fort i svingene med Audun. Han vet ikke helt om ”ambisiøs” er det rette ordet for å beskrive ham, men jo da, han vet hvor det bærer.

– Jeg liker den gravende og etterforskende journalistikken. Det kan vel sies å være min ambisjon, sier han. Om få dager tar han fatt på siste året på journaliststudiet i Volda. Og som hos mange andre studenter er Auduns drøm å skrive saken alle snakker om.

Auduns debut i pressen kom med historien om hans første Folkevogn boble.

– Jeg kjøpte den da jeg var 11 år gammel og kommer aldri til å selge den, sier han. Bobla har blitt noe redusert i Auduns eie, den har vært russebil og senere blitt malt kvit med kost. Motoren går først etter tre timers starthjelp, og nostalgien bare vokser.

– Senere leverte jeg ”Tre på hjørnet” til avisa Sør-Trøndelag mens jeg tok videregående på Orkanger, sier Audun. Han flyttet fra Trondheim da familien arvet et gammelt hus i Orkdal.

Med praksispoeng fra Forsvarets Forum kom Audun inn på det ettertraktede studiet i Volda.

– Hjemmefra har jeg alltid fått høre at jeg må ta yrkesrettet utdanning, slik at jeg kan noe praktisk når jeg er ferdig. Pappa er sivilingeniør og jeg vurderte det lenge, men med journalistikk går jeg mine egne veier, sier Audun.

Men så var det disse bilene da. Audun har for øyeblikket ti, snart 11 veteranbiler i sin eie, og de står parkerte rundt omkring hos eldre damer med ledige garasjer. Husleia er plenklipp.

– Målet er å få til et museum som skal romme biler, samt radioer, flipperspill og lignende, sier Audun. Modellen er et lignende museum i Little Rock i USA. Dit går turen neste sommer, når Audun skal kjøre fra kyst til kyst med en kamerat. Det spørs hvor gammel bil de tør kjøre på den lange turen, for Audun er slett ingen bilmekaniker – det handler mest om samlemani.

– Jeg har satt istand noen av bilene, men det artigste er å spore dem opp, sier Audun. Bildene av bilene ligger igjen hjemme, han har tatt med feil film. Disse bildene er fra Orderud-saken, der Audun var tilstede av ren nysgjerrighet.

Audun har mange jern i ilden, men han har det ikke travelt.

– Man må han en jobb man liker, man tilbringer såpass mye tid der. Utover det er museet viktig for meg, samt fritid, familie og etablering, sier Audun. Og penger? – Man må ha nok. Ikke mer, sier Audun bestemt.

Drevet av sistnevnte skal Audun på jobb i ettermiddag. – Jeg styrer en svær maskin som lager Go’morgen yoghurt. Slik går dagene, sier Audun muntert.

Med tida til hjelp
Etter at planene om å bli sirkusartist gikk i vasken har det vært så som så med yrkesambisjonene til Irene Størseth Knutzen.

– Jeg syntes det så veldig artig ut å gå på line da jeg var lita. Men jeg hadde høydeskrekk og syntes dyrene luktet ille, sier Irene Størseth Knutzen (22).

Hun er fornøyd med planene for året som kommer. Til jul tar hun eksamen i engelsk grunnfag, så drar hun til York i England og tar mellomfag. Dette går det an å fortelle til gamle lærere som tropper opp på Vinmonopolet, der Irene jobber, og vil vite hva hun gjør med livet.

Verre er det å forklare hva hun har drevet med de to-tre siste årene. For det som har vært gode år for Irene kan fort se ut som en sløsing med tid.

– Jeg kan ikke huske å noen gang ha hatt ideer om hva jeg skulle bli, sier Irene. På videregående foreslo rådgiveren fysioterapi-utdannelse, fordi hun hadde så gode karakterer. Irene var ikke overbevist og takket nei til tilbud om studieplass. Journalist-studiet led samme skjebne noen år etter.

– Jeg begynte på Dragvoll. Håpet var å finne ut hva jeg ville, men det ble et dvaleår uten resultater. Så jeg bestemte meg for å ta helt fri, sier Irene.

Litt for å lære språk, men mest for å oppleve noe, dro hun til Firenze i Italia og siden Dublin i Irland. Og opplevelsene kom mens studieplanene uteble, men etter året i utlandet hadde Irene likevel lyst til å lære noe igjen.

– Jeg hadde jobbet på Domuskafeen i fire år. Selv om det var bare helger hadde jeg ikke mer å hente der. Jeg ville fylle på og komme videre, sier Irene.

Mens de store planene lar vente på seg er lykken å slippe å stå opp klokka halv sju om morgenen. Irene er svak for god mat, og liker å eksperimentere på kjøkkenet. Noe av det aller beste er å være sammen med kjæresten.

– Det er både skremmende og utrolig godt å ha noen som kjenner deg så utrolig godt og samtidig holder ut med deg, sier hun.

Usikkerheten omkring yrkesvalg deler Irene med de fleste hun kjenner, men de fleste nyter studielivet for mye til at de plages nevneverdig.

– Jeg har det helt perfekt som student. Dagene går opp i røyk, sier Irene. Tida går på det sosiale, med kafé, film, kinamat, kjæreste og venner. Og et og annet skippertak med studiene når Lånekassen puster henne i nakken.

– Ja hadde det ikke vært for den kunne jeg ha blitt evig student, sier Irene og ler.

For egentlig har hun store ambisjoner, hun klarer bare ikke å sette fingeren på hva de er. Og det spiller jo egentlig ingen rolle, for det er nok tid å ta av.

Det søte kaféliv
Hun har aldri angret på at hun valgte kaféjobb over studier. Ann Mari Haugland synes det er bortkastet å gå rundt å bekymre seg.

Ann Mari Haugland (24) lever det søte kafélivet på heltid. I to år har Dr. Livingstone i Jomfrugata vært både arbeidsplass og stamkafé med høy trivselsfaktor.

– Det er noe som skjer hele tida. I tillegg til stamgjestene vi blir kjent med kommer alle vennene til de ansatte hit, noe som gjør kveldene veldig sosiale, sier Ann Mari.

Hun kommer opprinnelig fra Molde, og har bodd i Trondheim i fire år.

– Jeg flyttet hit samtidig med venner, og tok fatt på ex. phil. på universitetet uten å egentlig vite hva jeg ville. Etter et halvt år med religionsvitenskap tenkte jeg, ”hva er det jeg driver med?” Det var rett og slett feil for meg, så jeg sluttet, sier hun.

Så Ann Mari avbrøt studiet og begynte å jobbe. Og hun er overbevist om at hun har gjort det rette.

– Enkelte sier at det var tøft gjort å bare slutte, men jeg kan ikke sitte på en lesesal i dag ut og dag inn uten å finne mening i det, sier Ann Mari.

Hun føler seg ikke presset for å ta utdanning, men innrømmer hun noen ganger tenker på hva som vil skje når hun blir endre.

– Folk spør meg jo om jeg ikke skal finne på noe annet. Å jobbe på kafé er kanskje ikke et yrke å bli gammel i, men jeg skal være her til jeg blir lei. Men det vil ikke skje på lenge ennå, sier hun, og det er tydelig at hun mener det. For Ann Mari tar ikke så tungt på hva andre synes.

– Jeg er innstilt på at man kan komme seg fram på flere måter. Om man står på er det mulig å jobbe seg fram.

Noe av pengene hun tjener på Dr. Livingstone bruker hun til reising. I jula var hun i Thailand og i høst skal hun til USA for å besøke en kompis. De skal besøke Seattle og California, samt dra på Moby-konsert. Hun synes det er godt å kunne ta seg tid til slikt.

– Jeg gjør det jeg har mest lyst til. Jeg stortrives på jobben og etter arbeidstid gjør jeg som jeg vil. Dette har jeg behov for nå, sier hun. – Men jeg er ikke en person som gir blaffen. Å ikke studere er et valg jeg står ved.

– Lov å undre
– Ordet ”ambisjon” grenser mot motivasjon, arbeidsglede og nysgjerrighet. Unge mennesker har liten arbeidserfaring slik at disse tingene hele tida endrer seg hos dem, sier Tor Bollingmo, leder ved Origo-senteret. Hit kommer NTNU-studenter for hjelp og råd med studiesaker og jobbsøknader, samt drahjelp når de har dratt veggen.

Bollingmo har inntrykk av at studenter velger utdanning og yrke mest ut fra faglig interesse og muligheter til å utvikle seg på egne premisser.

– Lønn og sosial status settes lavere. Det har blitt stadig mer legitimt å lure på hva man vil, sier Bollingmo.

Kravet progresjon i studiene er strengt, og gjør det vanskelig å være ubesluttsom lenge.

– Du får kniven på strupen av Lånekassen ganske raskt om du ikke følger normal studieprogresjon. A4-studenten blir det vanlige, flere får utdanning og de kommer raskere ut i arbeidslivet, sier Bollingmo. – Men studentene synes de har det kjempebra, og det er omgangen med andre studenter som er viktigst. De sosiale egenskapene man får under studietida skal ikke undervurderes.