Publisert i avisa Sør Trøndelag, juni 1999.

Musikk rett i ansiktet

”Forestill dere en kjøttbolle på størrelse med en fotball,” begynner en ivrig Per Oddvar Hildre når han beskriver et måltid han fikk under et besøk i Aserbajdsjan. ”Og inni der lå det en kylling. Og inni den igjen var det fiken, plommer og andre søte saker. Og det var nauta godt!”

Vi som var tilstede for å se koret Skruk i Meldal kirke søndag kveld kan ikke si noe annet vi heller: det var ei ’nauta’ stor opplevelse.

Stikkordet for denne konserten, ifølge dirigent Hildre, er ’misjonsreise’. Kretsmøtet i Santalmisjonen i Trondheim i helga er grunnen til at årets Skruk turné er lagt til Trøndelag. Men tanker om vekkelsesmøter blir fort til skamme når koret begynner å synge. De synger så vi fryser på ryggen, så små barn kryper opp i armene til foreldrene, så ei eldre dame får tårer i øynene.

Skruk, som står for Sunnmøre Kristelige Ungdomskor, har i to år samarbeidet med ei gruppe musikere fra Aserbajdsjan, og sammen har de spilt inn to plater som begge ble nominert til Spellemannsprisen. Kveldens repertoar består av aserbajdsjanske toner kombinert med norske kristne tekster, ei spennende og uvanlig blanding.

Hildre sier at det er viktig for Skruk å vise kulturell allsidighet, også når det gjelder misjon. Og dette får de vist gjennom å synge ’Han er oppstanden’ med afrikanske rytmer, og en norsk julesang med aserbajdsjansk atmosfære. Hildre forklarer videre at Aserbajdsjan slett ikke er noe utviklingsland: utdanningsnivået er høyt, og alle de tre musikerne som koret har med seg har musikken som yrke. De spiller nasjonale instrumenter med en klang som kan være uvandt for norske ører, og som klart bærer preg av ei opprinnelse østafor landet vårt. Den aserbajdsjanske musikken er full av kontraster og dekker hele følelsesregisteret: seig og trillende, var og kraftig på samme tid.

Landet vi kommer fra
Én teori vil ha det til at nordmenn opprinnelig stammer fra nettopp Aserbajdsjan. Hildre forteller at det i dag bor ei gruppe i Kaukasus som kaller seg Odinfolket, og at det finnes runeinskripsjoner i området. Det står til og med i vår egen Edda at Odin kom fra dette området.

De fleste sangene framført av Skruk var folketoner fra dette Aserbajdsjan, gjendiktet med ny norsk tekst. I oversettelsa var det viktig at sangene skulle handle om ting som er viktig i Aserbajdsjan: deriblant tema som mor og barn, og brød. Dette er et veldig gjestfritt folk med store hjerter, sier Hildre.

Mot slutten av den halvannen time lange konserten har lufta i den fullsatte kirka blitt fuktig: fingrene er seige og programmet krøller seg i kantene. Koret avslutter med en sang som gjør at vi nesten mister magen, mens Hildre danser rundt mens han dirigerer. Man kan nesten si at å få se Per Oddvar Hildre i sitt ess var verdt turen alene.

Sør Trøndelag, juli 2001.

Hjem fra utlendigheta
Lengselen ut og savnet hjem lever side om side hos Bodil Børset, Inger Marie Kimo og Tora Olsen. Mens de trenger det urbane, er Rindal og bygda like viktig for å finne helheten.

”Jeg tror det er et trekk ved vår generasjon, dette med å ha flere personligheter samtidig. Jeg er både odelstaus og urban på samme tid, og vil dele tida mi mellom begge stedene,” sier Bodil Børset (26). Hun har hovedfag i litteraturvitenskap, og har bodd i blant annet Paris, Århus og Hellas i tillegg til Norge. I sommer driver hun og de andre to ’utflytterne’ kaféen på Rindal bygdemuseum sammen.

Erfaring
Det er tre sterke personligheter som sitter rundt kafébordet. På spørsmål om hvorfor de reiste fra Rindal er de raske til å få fram at det er ikke at Rindal ikke er bra nok, snarere tvert imot.

”Men man må flytte på seg for å høste erfaring, og så kan man ta med seg dette tilbake og tilføre noe nytt til hjemplassen,” mener Bodil, og peker ut kaféen som et eksempel på dette.

”Hvordan er holdninga blant folk når dere kommer hjem?”

”Jeg opplever at de er interesserte og vil høre om hva jeg driver med,” sier Inger Marie Kimo (24). Hun er utdannet kulturkonsulent i Bø og har nå starta på arkitektstudiet i Trondheim.

Samme holdning meldes fra Tora Olsen (22), som har studert japansk i Bergen. Til høsten skal hun til Trondheim for å studere litteraturvitenskap.

Optimisme
’Endelig! En av de tingene jeg har savna her i Rindalen. Kjempekoselig!’ har en gjest skrevet i kaffegjesteboka. Responsen har vært overveldende, kan de tre fortelle.

”Rindal er blitt stadig mer prega av optimisme,” mener Bodil, og sier de møter positive holdinger til både kaféen og dem selv. Det er ikke alle bygder som er like begeistra for folk som vil skape noe nytt, men de tre mener at Rindal er annerledes. ”Noen jantelov har vi ikke merka noe til,” sier Bodil bestemt. ”Vi vil fokusere på alle de som er positive til kaféen vår, og ikke bry oss om den ene som kanskje var negativ,” legger Inger Marie til.

Og å gå nye veier med tradisjonsdrikken kaffe er ikke rindalingene redde for. ”Drikken Feieren er oppkallet etter en feier som kom her og skrytte av at han hadde smakt skikkelig finnkaffe. Han drakk fem doble espresso på en og en halv time. Så bestiller du Feieren så får du en trippel espresso, en drikk for hardhauser,” sier Bodil.

Hjem
”Det er Rindal som er hjemme, og Trondheim er stedet jeg bor om vinteren,” sier Tora. Det er familien som trekker henne hjem hver sommer, og at rindalsområdet blir bostedet hennes i framtida ser hun slett ikke bort fra. ”Jeg vil ikke at ungene mine skal vokse opp i en by.”

”Det er godt å ha noe fast å komme hjem til når man er så ’vidløftig’,” sier Inger Marie, og bruker uttrykket som rindalingene har når folk flytter mye på seg. Hun ser for seg å måtte flytte dit jobbene er, og drømmen er å få et lite hus eller småbruk i utkanten av byen der hun får jobb. ”På den måten kan jeg få litt i pose og sekk,” ler hun.

For Bodil er variasjonen viktig når det gjelder bosted for framtida. ”Jeg vil gjerne være i Rindal, men bare når og så lenge av gangen som jeg selv vil. Jeg er nok litt rastløs og vil se verden.”

”Jeg tror det vil bli mer aktuelt med andre løsninger enn å kjøpe et hus og bo der resten av livet. Med dagens muligheter til hjemmekontor, internett og pendling er det ikke urealistisk å bo på to steder,” legger hun til.

Nyskaping
Museumskaféen holdes åpen ut sommersesongen, og de tre regner med å åpne den igjen neste sommer.

”Jeg har lyst til å utvide kafétilbudet utover våren og høsten, samt utover kvelden,” sier Bodil. Kanskje blir det aktuelt med helårsdrift, med fastboende ungdom til å ta seg av driften. ”Jeg har snakket med flere unge som bor fast i Rindal, og denne optimismen for å skape nye ting er ikke bare tilstede hos de som har flytta ut,” sier Bodil, og legger til at de ikke vil folk skal tro at det bare er utflytterne som vil komme hjem og ’ordne opp’.

Inger Marie, Bodil og Tora er stolte over å være Rindalinger, både når de er hjemme og borte.

”Folk kan drikke så mye cappuccino de orker, de kan gå i Gucci og være så ’in’ de vil. Men det er noe viktigere i livet som du bærer med deg, og det er en ekthet du finner helst hos bygdefolk som ikke har frest fra trend til trend. Det er den stabiliteten og påliteligheten som gjør folk til den typen venner som stiller opp for deg,” sier Bodil.

Det kan være noe av grunnen til at unge folk kommer hjem igjen etter endt utdannelse: de er stolte av det de kommer fra, og vil være med og holde det levende.

Sør Trøndelag, august 1999.

Eit tuntre med sjel
Det var ein gong ein mann som heitte Sivert, som ville ut i verda og prøve lukka. Så drog han til ei ny verd dei kalla Amerika, der han rydda seg ein gard. Nokre år seinare kom han attende for å besøke gamlelandet, og der planta han ei rogn. Dette skjedde for hundre år sia.

Sivert Pederson Ree kom frå Nordstuggu Re i Meldal. I dag bur det ei anna grein av familien Ree der, og det er ’kårrkallen’ Per Ree som har historiene.

”Han Sivert var fødd i året 1840 og var yngst av fem sysken. Det var omkring 1870 at han utvandra til Amerika, og der la han grunnlaget for ein farm som etterfølgjarane hans driv enno. I 1899 gjesta Sivert fedrelandet, og da planta han ein rognpil innom hagestaketet.” Per og eg sit på trappa framom gardshuset. Han let att augo for å hugse.

Men rognpilen fekk ikkje stå i fred. Året etter han vart planta var det ein hest som retta seg over staketet og beit av treet. Derfor voks det opp seks greiner i standen for ein tjukk stamme. Det var først seinare at rogna vart eit tuntre, for da ho vart planta sto husa ved vegen og hagen låg attom, ikkje omvendt slik som i dag. Så når dei flytta huset og hagen vart rogna ståande midt på gardsplassen og vart eit tuntre. Per fortel at treet har tåla vind og vêr, men er prega av alderen sin.

”Ser du oppi toppen der? Der er det ei tørrgrein som ragar to-tre meter oppom dei andre. Eg kallar ho for minnet om Sivert, og derfor vil eg ikkje skjere ho ned,” seier Per. ”Rogna har blomstra kraftig i år, og ho bruker å vere raud av bær. Gamlefolket bruka å seie at det var eit teikn på mykje snø.”

Ho har ei kraftig rot som breier seg utover heile gardsplassen, rogna. Det er ein seigliva hundreåring vi har.

Sør Trøndelag, mai 2000.

Gammel storhet seiler igjen
Det er tidlig morgen på Fosenkaia i Trondheim. De få som er ute haster av sted med søvnen enda sittende i kroppen. Men på en gammel seildamper aktiviteten allerede i full gang. ”Javisst, dette er Hansteen! Kom om bord!”

Seildampskipet Hansteen ligger fremdeles ved kai, og travelt mannskap forbereder dagens prøvetur. Jeg kryper ned den smale stigen med en særdeles lite elegant manøver, og dumper ned på brune garvede golvplanker. Skipperen møter meg og rister hånda mi hjertelig. ”Velkommen om bord! Erling Andreassen, dagens skipper på Hansteen,” sier han og smiler, og jeg tviler ikke. Han ser it til å ha satt sjøbein et par ganger før.

Orkanger 2000
Sjøveien mellom Orkanger og Trondheim er lang, spesielt med gamle Hansteen. I sommer under Orkanger 2000-feiringa vil det bli muligheter for å ta et steg ut av samtida og få salt vind i håret.

”Seildamperen kommer til å bli liggende ved havna på Orkanger under feiringa. Folk skal få komme ombord for å se seg rundt, eller bli med på en runde utpå fjorden. Et par turer på den gamle handelsruta til Trondheim vil vi også ta,” lover Knut Even Wormdal, som er primus motor for Orkanger 2000 og med på kaia i morges.

”For oss som jobber med Orkanger 2000 ble arrangementet komplett da Tore Jensen fra Hansteen-stiftelsen ringte og tilbød oss å få bruke Hansteen. Båten kommer til Orkanger 17. Juni, og blir del av det historiske opptoget vi arrangerer den dagen. Da blir det også et innslag om båttrafikken som var på Orkdalsfjorden,” sier Wormdal.

”Vi i stiftelsa Hansteen er generelt interesserte i historiske begivenheter på linje med Orkanger 2000. I tråd med formålsparagrafen om verdig anvendelse av skipet, valgte vi å tilby henne til Orkanger i sommer,” sier Jensen.

Frivillig mannskap
DS Hansteen var den norske stats første forskningsskip. Bygd i 1866, midt i brytningstida mellom seil og damp, var Hansteen ei nyvinning. Navnefar er professor Christopher Hansteen, sjef for Norges oppmåling i tida skipet ble bygd. Pioneren innen kartografi ble æra med et skip oppkalt etter seg.

”Hun ble bygd som en skonnert med dampmaskin. De første 30 åra ble hun brukt til å utarbeide sjøkart og kartlegge fiskeforekomster. På mange av de sjøkarta vi bruker i dag ble dybden lodda opp av Hansteen,” forteller Andreassen.

I tida som fulgte har skipet erfart flere ulike farvann og oppakninger. Hun har trafikkert Helgelandskysten, hun har vært losjiskip i Florø, hun har vært herberge for Oslo Indremisjon.

”Driftsforeninga Gamle Dampen stiller mannskapet, og alle vi som er her i dag er frivillige. Selv kjører jeg kystekspressen til daglig, og mange av de andre her er også gamle sjøfolk,” sier Andreassen.

Kongeskip
Hansteen bærer alderen sin med verdighet. Etter flere ombygninger har hun fått tilbake den opprinnelige utrustninga, med ny dampkjel og skonnertrigg. ”Jo da, vi har drevet å pusset en del på henne. I år har vi reparert skroget, og neste år skifter vi plater. Vi vil at hun skal brukes aktivt på sjøen og ikke bare ligge her ved kaia. Vi har et seilende museum her!” sier Andreassen stolt. ”Til og med kong Oscar den Andre gjorde bruk av skipet vårt.”

Det kan nok hende at kongen måtte holde inn magen når han gikk i dørene under dekk. Der finner vi fremdeles de samme små ovale skipslukene med dansk skrift, smale trappetrinn og lumske dørstokker som kan felle selv en majestet.

Lukt av svunnen tid
Men fjorden kaller på Hansteen. Fløyta lyder og fortøyningene skal kastes, og skipperen kaller sammen folket.

”Er det mange dekksfolk her?” spør Andreassen. Han teller hender og kommer til sju, et tall han er fornøyd med. ”Blir det lagelig med vind så heiser vi seila. Er det mange seilkyndige blant oss?” roper han. Også denne gangen mangler det ikke på frivillige.

Hun hoster og harker litt der hun ligger, Hansteen. Karene traver rundt på dekket, de knyter og strammer i tau og linjer. Livbåter heiser, ordrer ropes ut, det gnies i skjegg og synses fra tilskuere på land.

Men så stiger røyken opp fra den gule skorsteinen, og det lukter gamle dager over hele Fosenkaia. Noen har funnet fram en kassettspiller og setter på en staselig korpsmarsj. Bilene på jernbanebrua forsvinner og i stedet dukker det opp hester med kjerrer. Et scenario i svart-kvitt utspiller seg på dekket.

Det er tida for å gå gjennom detaljene: ord som halvvind, slakke, springet, vrikking og loss brukes flittig. De som vet hva de driver med har funnet fram seilerluer, de nikker forstående til skipperens instruksjoner.

Det var blå himmel og mild vind i starten, men de grå skyene kom fort. Det er regn i lufta, men den stolte Hansteen har vel sett mange ruskedager før, hun. Det går kanskje ikke så fort med Hansteen, men vi har nok av tid. Vi tar oss tid til henne i dag.

Sør Trøndelag, juli 2000.

Et kvinneyrke
Ingeborg Isdahl var skeiderske i Løkkengruva på trettitallet. Støv, lort og tunge løft prega arbeidet, men hadde man fast jobb var man glad til. Ingen ville funnet seg i slikt arbeid nå for tida, tror hun.

Ingeborg Isdahl er blitt 95 år gammel, og hun har flytta fra Løkken til Meldal Helsetun. Orkla Industrimuseum har tatt mål for å samle skildringer fra livet i gruva, og da er Ingeborg ei god kilde på et område som har kommet litt i bakgrunnen, nemlig kvinnenes rolle. Ingeborg ønsker museumsbestyrer Asle Bjørgen velkommen før hun setter seg i godstolen. Så skal de prate, og museumskonservatoren og ST-avisa skal høre på.

Samlebånd
”Så du har blitt 95 år du Ingeborg!” sier Asle.

”Jeg? Jeg er bare 17 og et halvt jeg,” ler Ingeborg. Hun ble født i Meldal i 1905, og mora hennes flytta familien til Gamlebyen på Bjørnli da hun ble enke. ”Mor fikk seg arbeid på vaskeriet i gruva og hun, søstera mi og jeg bodde i ett rom i ei seksmannsbrakke. Da mor slutta som skeiderske i 1931 tok jeg over plassen etter henne,” forteller Ingeborg.

Arbeidet som skeiderske besto av å skille malmen fra gråfjellet. ”Vi sto på hver vår side av transportbåndet og sorterte. Som regel var vi to, men når det var mer grått enn kis måtte vi stå alle seks som arbeida på skiftet. På det travleste måtte vi kaste så steinskura sto,” sier hun.

”Hva skjedde hvis en av dere var syke og ikke kunne arbeide? Ble det ordnet med vikar?” spør Asle.

”Å nei, vi som var igjen fikk arbeide det vi klarte. Båndet gikk, og da fikk det fare forbi det vi ikke rakk å sortere. Men folk var stødige til å møte opp på arbeid,” sier Ingeborg.

Støvlunger
Gruvedrift var et hardt yrke, og særlig støvet var en risiko. Mange av de som jobbet i skeidehallen døde tidlig av støvlunger. ”Tenkte dere noen gang på den risikoen som yrket førte med seg?”

”Nei, det gjorde vi aldri, ikke før etterpå. Det ble faktisk begynt med støvmasker rett før jeg slutta i 1938. Det var aldri noe snakk om at det kunne være farlig, vi var bare glade for å ha et arbeid å gå til,” sier Ingeborg. Arbeidsledigheta på trettitallet var stor, og folk hadde ofte ikke noe valg: de måtte ta imot den jobben som ble tilbudt. Ingeborg har vært heldig, og har aldri hatt noen helseproblemer som følge av arbeidet.

I de sju åra Ingeborg arbeidet som skeiderske gikk hun på skift med de samme fem kvinnene. Hun husker alle navn og detaljer når hun får tenkt seg om litt. ”Det er artig å sitte å prate litt om det. Men jeg husker best når noen spør meg,” sier hun til Asle.

Da badet kom
Noen opplæring til skeideryrket var det ikke snakk om, kvinnene måtte lære seg jobben på egen hånd. ”Så hvordan så dere forskjellen på malm og gråfjell?”

”Det var jo stor forskjell, det var ikke vanskelig,” sier hun. Temperaturen i skeidehallen var ganske bra, og kvinnene fikk utdelt side forklær i grovt blåtøy som de brukte. ”På hendene trengte vi skinnhansker, men de måtte vi kjøpe selv. Jeg kan ikke huske at noen av oss ble utsatt for ulykker mens vi jobbet,” sier Ingeborg.

”En ting jeg husker veldig godt er støvet, det var tydelig langt oppi sekstitallet,” sier Asle til Ingeborg. ”Kvinnene var veldig skitne når de var ferdige på arbeid.”

”Jo, det var vi. I begynnelsa hadde vi bare håndvasker, og du kan tro det var en himmelvid forskjell da badet ble bygd. Da kledde vi av oss alt og vaska oss i varmt vann. Da badet sto ferdig ble det sagt fra høyere hold: ’No vil vi se at dere bruker det!’,” sier Ingeborg.

”Så sjefene deres var i tvil om dette var ei nødvendig investering! Det sier jo veldig mye om det sosiale skillet,” sier Asle.

Livet i Gamlebyen
Flesteparten av skeiderskene var enslige eller enker, men det var ikke tilfellet for Ingeborg. Hun ble gift med Ole i 1925, og da hun begynte i gruva hadde de to barn. ”Ole var urmaker, og det hendte ofte det var for lite å gjøre for han. Jeg tok jobben som skeiderske for å spe på litt med inntekta. Lønna var 45 kroner i uka, og det var et greit beløp,” sier hun.

Da gruva foretok nedskjæringer i 1938 mistet Ingeborg jobben. ”Jeg fikk aldri tilbud om å komme tilbake, og var heller ikke interessert. Jeg ble husmor og trivdes med det,” sier Ingeborg.

Hun tenker praktisk, Ingeborg. Hun har ikke fått ting lagt opp i hendene og har måtte klare seg med egen innsats. Under krigen ble Ole tatt bort, og var borte i fire år før han fikk komme hjem. ”Jeg fikk penger fra anonymt hold hver måned, så jeg klarte meg. Men det er en annen historie.”

”Hvordan var det å bo i Gamlebyen?” spør Asle.

”Jo, det var bra. Vi hadde ikke innlagt vann eller toalett, men ungene lekte sammen og trivdes. Under spanskesyken var samholdet større enn noen gang,” husker Ingeborg.

Ta kontakt
Asle beskriver skeideryrket som en spesiell kultur som er historisk i dag. Praten med Ingeborg er til stor hjelp når det gjelder å bevare disse detaljene for ettertida.

”Vi oppfordrer andre som arbeidet i lignende situasjoner i gruva til å ta kontakt med museet. Vi er særlig interesserte i å høre fra kvinner,” er meldinga fra direktøren. ”Hva med deg Ingeborg, hvis du hadde hatt et alternativ, hadde du tatt imot skeiderjobben en gang til?”

”Aldri i verden. Jeg tror ikke noen ville funnet seg i slikt arbeid nå for tida,” svarer Ingeborg. Det sier vel egentlig det meste.

Cover story of The Market magazine, October 2011. Original article here.

A vintage flair
Our love for vintage fashion is in full bloom. Actors are gliding up the red carpet in gorgeous 1980s Valentino, while fashionistas are strutting down the high street in retro-fabulous 1950s frocks. A good piece of vintage clothing is an expression of individuality, one that often comes at a discount to buying a new designer item as well. On the other hand, auction houses are fetching increasingly higher prices for the most exclusive pieces, meaning there is also a growing investment case for vintage fashion.

“The trend for celebrities to prefer vintage couture to new has certainly brought the idea to the watching public at every red carpet event,” says Pat Frost, director of fashion and textiles at auctioneers Christie’s. “Fashion has, and will always be, influenced by the fashions of the past.”

Angelina Jolie and Anne Hathaway are among stars often opting for vintage couture for Hollywood premieres, while Kate Moss and Lily Allen both drew heavily on the past during their lace-dripping weddings earlier this year. For a different expression of the vintage trend, Alexa Chung is among starlets often seen stepping out in funky 1980s frayed shirts and battered denim. While their interpretation may be different, the conclusion remains the same: the past is the place to look for inspiration.

Collectors’ treasures
For the most exclusive garments, the growing popularity of vintage fashion means prices at auction are rising. Selling prices can breach the six-figure mark if collectors get particularly excited.

“At the top end, you see individual pieces regularly going for over £10,000,” says Kerry Taylor, founder of vintage fashion specialist Kerry Taylor Auctions. Taylor’s customers are often museums or large private collections, but she also sells to wealthy individuals or stars looking to make a splash at their next event.

“We had a vintage Yves Saint Laurent dress from his Mondrian collection in a recent auction, and it sold for £27,000. We had a museum vying with a lady wishing to buy it to wear,” says Taylor. She lists Chanel, Paul Poiret, Madeleine Vionnet, Balenciaga, Charles James and Christian Dior among the most collectable names, “but recently we have seen a lot of interest in Japanese designers too, such as Yohji Yamamoto”.

Taylor started her career at Sotheby’s and continues to act as a textile consultant for the auction house. Now recognised as one of the UK’s foremost experts on vintage fashion, she offers a free valuation service, and will take on items priced as low as £100 if they draw her interest: “At the lower end of the market there is such excellent value for money. You can spend less money than you would in Prada and buy something like a lovely 1930s bias-cut evening gown instead.”

Buy what you love
While wearing your 1960s ‘Space Age’ Cardin dress would certainly turn heads at the party, be warned: the investment value of a piece like this is just a wine-splash away from junk status.

“We always advise to buy what you love, rather than buying purely for investment,” says Frost at Christie’s. “But there are no two ways about it: wearing vintage couture will damage it. If looking to buy for investment, condition is crucial, as well as no alterations. It must be totally original.”

Christie’s fashion sales have included pieces ranging from “Frederick Worth in the 1880s, [when he made] gowns for the dollar princesses disembarking in Paris at the start of their European tour”, up to the 1990s; “we sold a Jean Paul Gaultier cone-breasted evening gown belonging to Anna Piaggi to the Metropolitan Museum.”

While exclusive haute couture fetches the biggest prices, there is also a significant market for good condition prêt-a-porter pieces from popular designers. When considering what to buy, investors should look for items that are in optimal condition, that have not been altered in any way, and preferably garments stemming from the designers’ peak era.

“The important years will vary according to designer. If you buy today’s collections off the runway, you will probably have to wait 20 years before it is worth more than you paid. However, no one knew that Alexander McQueen would die so tragically young, so his clothes are already valuable,” says Frost.

The celebrity factor is not to be sniffed at; Kate Middleton’s infamous sheer mesh dress went under the hammer for £65,000, despite being made by an unknown designer.

“Put an item into historical context and you can double its value,” says Taylor, who last year sold the black taffeta dress worn by Princess Diana at her first official engagement for £192,000.

Leather treats
Changing trends, and the fragile nature of many fabrics, mean buying fashion as an investment does not come without an element of risk. Still, if done right, Taylor argues that vintage fashion can certainly be a cash-making venture:

“Take the YSL Mondrian dress I sold for £27,000 in March: I sold that very same dress in 1991 for £2,000. That was a great investment for the owner,” says Taylor. Asked if this case is an exception, she asserts that it is not: “If you are buying really excellent pieces you cannot really go wrong, because there is a finite supply.”

Those who are still worried about moths eroding their investments may want to consider buying a vintage handbag instead; bags and luggage from classic brands such as Hermès and Yves Saint Laurent fetch good prices at auction and are less susceptible to damage. Last year Christie’s sold a cherry red alligator Hermès Birkin bag for a record £49,250.

At the lower end of the price spectrum, buying vintage leather may mean getting your hands on a bargain. “Buying a designer bag at auction is a good way to bypass waiting lists for exclusive handbags, as these can stretch up to several years,” says Claire Browne, costume and textiles specialist at Bonhams auction house.

In addition to selling leather and clothing, Bonhams has a large vintage lace section, selling items such as fans and linens, meaning there are several categories to choose from for investors interested in vintage. The buyers’ market is international, says Browne, who estimates a third of her customers to be international: “The Chinese market is very strong right now, but we also see interest from USA and Japan. UK buyers tend to focus more on antiques, while the fashion interest often comes from further afield.”

High street vintage
As few of us have the stomach to risk ruining a museum-grade dress by wearing it, a vintage shop catering for more moderate budgets may well be the primary port of call when looking for something to wear.

An overflowing second hand shops comes with the hope of yielding the ultimate bargain, but chances are it will cost you hours of digging through piles of stock. Instead it may be worthwhile to go to a more upmarket vintage shop, where only the best items will be displayed.

This is the advice given by Juliet Andrew-Orji, a vintage-lover who grew up next to London’s Portobello Market; she watched it grow from a local favourite for quirky finds to a fashion destination frequented by stylists and celebrities. Earlier this year, Andrew-Orji took the plunge and opened her own vintage shop, Abbigail’s Closet, where she sells carefully selected finds.

“The more experienced vintage fans tend to love fashion from the 1920s and 1930s, as this is hard to find in good, wearable condition,” says Andrew-Orji. “A safer era for those just getting into vintage is the 1960s and 1970s; especially the latter is a decade with so much diversity that it has something for everyone.”

While vintage fashion tends to attract people looking for an individual expression, the rising number of celebrities adopting the trend has brought it into the mainstream, says Andrew-Orji; “In the past six years it has really been picking up. This means prices at the markets have changed too – it used to be so cheap!”

Early bird special
The hardest core of vintage aficionados knows that the ultimate bargains are reserved for those who put in the legwork: hit the markets well before the dawn chorus, roll up your sleeves and start digging.

One of the UK’s best hunting grounds for vintage buffs is Sunbury Antiques Market, which kicks off at 6.30am every other Tuesday. Located at Kempton Park racecourse in Middlesex, 800 market stalls cater to your every vintage whim at this fair, which was established by Sue Cruttenden in 1979 and is now being run by her son Edward.

“The trend of celebs mixing and matching with vintage has been a real kick for us. Lots of people come to Kempton looking for vintage pieces to wear. We also regularly get buyers looking to stock their shops,” says Edward Cruttenden.

The vast market space does not separate its wares into sections, a move Cruttenden says is deliberate as they want to encourage people to have a walk around. “People come from all over Europe to trade at Kempton. It is such a buzz – at 6.30am the doors open and by 1pm it is all over. We get the little old ladies from down the road, we get the celebs, and we get the Brick Lane shop owners coming to buy stock.”

Cruttenden is keen to protect the privacy of his customers, both the many celebrities who make their way out to Sunbury, as well as the buyers and stylists who get up at 4am to drive out to Middlesex to source stock from favourite sellers. This is why he does not allow cameras: “You will certainly not see us on [BBC’s] ‘Flog It’.”

While shoppers can get great prices at Sunbury, much of the attraction of the market lies in buying the goods straight from the source. “You get to buy things directly from the guy who cleaned out an old house and drove everything to Kempton. […] You can find some classic pieces here,” says Cruttenden, whose advice to buyers is to let their hearts get the final vote when deciding what to buy: “If you love it, then go for it.”

Published in This Is Tomorrow, 2011. Original article here.

Interview with Keith Harrison
Jerwood Makers Open, London

It doesn’t really look like much at first, Keith Harrison’s contribution to the Jerwood Makers Open. At first glance, ‘Float’ is a stack of wooden boxes, still strapped to the transportation pallets as they greedily take up most of the main gallery. But while deliberate, this first impression is a lie. Take a closer look and so much more is revealed, and it is wonderful.

“I would hope the work evokes a sense of monumentality,” says Harrison. “I am interested in the line between creation and destruction, functionality and obsolescence.”

There were many wide eyes in the audience during Harrison’s performance on the opening night of the Jerwood Makers Open, which presented the four recipients of the Jerwood Visual Arts grant for applied arts. Flashing a modest smile towards the crowd, a tracksuit-clad Harrison climbed on top of the float, where he perched down and turned up the volume. The boxes making up ‘Float’ are in fact speakers, delivering sound from the audio equipment sitting on top. A fragile sound squeezes its way through the electronics, struggling with the clay which has been poured inside. The clay changes the sound, and in return, the reverberations of the music causes it to break down. Soon it will all be destroyed, but until that happens, the work is a determined flag whacked into the ground in celebration of hope over logic.

A significant inspiration for ‘Float’ is Werner Herzog’s 1982 film ‘Fitzcarraldo’. In particular, Harrison was moved by the scene where the title character travels up a Peruvian jungle river in a steam boat, playing Caruso through a gramophone to communicate with the locals. But Fitzcarraldo first had to haul the steamer over a mountain, a mad feat driven by obsession.

“The film was the starting point from which I made a number of drawings, trying to find an equivalent to the scene in the film. The speakers themselves start to make up the form of the vessel on which the decks would sit,” says Harrison. “The aesthetics of the work are in many respects also derived from the function of the clay and electronics,” he adds, explaining how the raw clay functions as an insulator, internalising the sound and creating vibrations due to the tension of the suppressed energy. The clay will break down gradually, releasing the sound more fully with each play.

“The title ‘Float’ has associations with the ship in the film, but is also a reference to carnival and sound systems in dancehalls and racked up on lorries,” says Harrison. “Although the film Fitzcarraldo, and the experience of Jah Shaka’s soundsystem [at St George’s Hall in Exeter, 1994], were central to the development of the work, I hope it stands rather more enigmatically between the two as a work in its own right – as an oversized monument with a capacity to do damage to itself and the surroundings.”

This potential for damage stems partly from the size of the piece and the sheer number of speakers, as it is positioned threateningly close to the glass wall in the gallery. But there is also an element of destruction in the fact that the audio equipment has been deliberately compromised by the clay, and it is a wonder it works at all. “[The clay] renders the work poised between the damage it could cause [due to] the clay’s potential as a projectile as part of a sound blast, and the nullifying role the clay plays as an absorber of energy.”

‘Float’ is part of a series of experiments in clay, a theme Harrison says he is not quite finished with: “All previous works have been a series of live experiments combining the constants of clay and electricity with a third factor employed in attempt to disrupt this relationship.” With ‘Float’, sound is the disruptor, but Harrison says he may use something else next time: “There are a number of projects involving underfloor heating and telephone switchboards that I would like to realise in the future.”

So what will happen to the work once nature has taken its course? Harrison hopes ‘Float’ will last until the end of the exhibition, but this depends on how loudly the music is played. “Ultimately I would like to put the work into a carnival, like Notting Hill or Bridgewater, travelling on the back of a flatbed lorry and play it to destruction,” says Harrison. “In the end all [my] works are optimistic acts in which potential for failure is actively embraced in pursuit of a notion. An audience is required to bear witness to this act.”

However much optimism Harrison or his audience can manage to muster up, the destruction of ‘Float’ is certain. But still, as the work slowly breaks down, there is something deliciously defiant about the attempt to deny the inevitable. With each play a new sound is created, and this causes further destruction. Fitzcarraldo’s vessel did not make it in the end, and neither will Harrison’s. But the answer may well be in the attempt; as Harrison says: “I want to get the ship over the mountain.”

Published in Idol Magazine, 2011. Original article here.

JJ Abrams’ memory lane
With otherworldly successes such as Star Trek and Lost on his record, it’s clear JJ Abrams has a thing for the supernatural. With his new film Super 8 there’s plenty of mystery, but this time it’s personal. We sat down with JJ Abrams for a chat about creating a teenage world, working with a childhood hero, and learning to trust your own voice.

“I was definitely the fat kid making movies. I was the loner oddball kid who didn’t have the confidence,” says JJ Abrams. It’s still all about the films, although it’s safe to say life has changed since the days of Abrams’ early directing efforts. But even at 46, the director has some of the geeky kid left in him as he greets me with a polite handshake, in his horn-rimmed glasses, blue checked shirt and a curly mop of hair standing on end. Elle Fanning, Super 8’s sparkling leading lady, called him “a big kid” at the press conference earlier in the day, and it’s easy to see why. When Abrams gets excited about a topic there’s no stopping him: words stumble out and hands gesticulate wildly, oblivious to time-keeping PRs tapping their watches.

While Abrams is sticking with a sci-fi theme with Super 8, his new Hollywood release takes him back to own teenage experiences with a camera loaded with 8-millimetre film. Super 8 is set to 1979, where a group of teenagers are making a film much in the same way Abrams used to do: “I felt it would be fun to revisit that period of my life.”

The retro setting prompted Abrams to get in touch with the man who for him is the embodiment of the era’s cinematic style: Steven Spielberg. “He just got it instantly. He said ‘Yes, I love that idea’.” Spielberg and Abrams ended up developing the story about the young filmmakers into a larger sci-fi adventure, where the kids become witnesses to a massive train crash outside their hometown. Amazing discoveries follow as they start digging into the mysterious circumstances surrounding the accident.

But this isn’t the first time Abrams has worked with Spielberg. It was a teenage JJ who, at 15, received a surprising phone call from the director. Spielberg had taken notice of Abrams and his friend during a Los Angeles film festival: “We were asked, ‘Would you be interested in repairing Spielberg’s old 8mm films?’ We were confused as hell by this,” laughs Abrams. Because with 8mm-film there’s only one copy, meaning Spielberg was trusting a couple of random kids not to wreck his originals. “It made no sense at all. When I talk about this with him now he says, ’Well I knew you guys would take care of it.’ I still don’t believe him. It’s a ridiculous story, but it’s true.”

Abrams never met Spielberg during this early restoration project, but the experience became a turning point. When the two directors finally met many years later, Abrams was keen to see if Spielberg remembered who he was: “My heart was pounding!” But sure, Spielberg remembered young JJ, and told him he’d been following his career. Abrams called his friend as he was driving home to tell him about his long-awaited meeting with his hero: “I remember looking up and I was completely lost, I had no idea where I was driving. I was so excited!”

As a young filmmaker, it was a valuable lesson for Abrams to be able to see the early efforts from a leading director, and to understand that no one makes Jaws without some practice first. Back then there were no DVDs with hours of background materials, so it was a rare insight into the process.

“But I am still terrified by everything I do, what the reaction will be. The confidence [the Super 8 filmmakers] have is something I would see in friends of mine from school, and just … where the hell does that come from!” Abrams laughs.

But modesty aside, the director has become one of the most popular new names in Hollywood. Amongst his new projects is a script collaboration with the author Colum McCann, and Abrams hopes to start filming a new Star Trek film soon: “The script is being worked on right now so I’m looking forward to seeing it.”

So after working with Spielberg can we now say the teacher has become the master? “Eh, that sure hasn’t happened,” says Abrams, chuckling. “But I will say that working with Steven has been an education. Partly one in temperament and patience, and also going back to confidence, in trusting your own voice.”

As a sci-fi director, Abrams is quick to praise advancements in technological, which mean he can deliver increasingly better special effects. But there is no doubt the 1970s world of Super 8 has brought on a bout of nostalgia.

“And I think it goes far beyond just film. There is now a kind of instant information, instant purchase, instant understanding that is so counter-intuitive and lacking in experience. Think about [when you had] to get in your car or on your bike and go to the store, walking through the aisles, hearing the other music and finding the album and going to buy it. Then you pay and you’re meeting the person who’s working there … There’s a whole investment into that and when you get home you make sure you listen to that song or the whole album because you’ve just [done all this].”

The PR has is now loudly clearing her throat; we have gone over our allotted time. But Abrams isn’t finished, so he apologises and talks even faster: “There was such a thrill working on a story that existed in an environment pre-cellphone, pre-VHS, pre-downloads. It made me miss it, frankly. … [Now], by not requiring any real investment in time or thought, both the desire for things and the acquiring of things lacks any sort of effort. There is a sort of entitlement to knowing [we can] contact the person we want right away. That is so not the way it used to be, and there is something wonderful about the unknown and the unpredictable. It’s getting increasingly harder to find.”

Published in Ballad Of … magazine, 2011 (Ballad of Lola-Bacon). Original article.

When you get to heaven you can taste the Milky Way

A pet could be the perfect alibi to make sure I don’t come across like a nutter when I talk to myself. These are the kinds of thoughts that cross my mind when I feel the draft from the unused cat flap in my front door. Although having a heartbeat at the receiving end of my mumblings could well backfire, turning me into the ‘crazy cat lady’. It’s a concern, but my ankles tickle at the thought of a furry body squeezing by. And there are those words again: I think I want a cat. It’s an instinctual thing, this furball craving, but when I think about it properly I know I’m probably unfit for pet parenthood. Not only am I absent-minded and hardly ever at home, but in terms of pet care I come from dodgy stock. I’m warning you now: this next bit is bad.

A long time ago my parents and I had a cat. I was too young to remember but the pictures show a sturdy, black and white thing called Mons. The poor moggy was left to fend for himself for most of the day while my parents worked, and so he would go roaming around the village. The farmers would find the neglected pet hiding out in their barns, and call my dad to come pick him up. But it gets worse. One day, tired of driving around after the cat, my dad okayed one of the farmers’ suggestions for a more permanent solution: death by shotgun. Mons, just wanting some company, never saw it coming. And yes, it gets worse. According to family legend, Mons was shot on three different occasions. My dad, an educated man of good standing in the community, green-lighted cat-murder on three separate occasions; after all, it’s hard to identify a cat over the phone. One of them was probably the long-suffering Mons, but I expect all three will be lined up as obstacles when we get to heaven.

You may be relieved to hear my family gave up on keeping free-roaming animals after this dark time. A few years of budgies followed – a more manageable pet with the caging and all. It was a success for a while, as the first bird, a blue one called Polly, was lovely. He would sit on your finger and eat food from your mouth if you let it (which I did, because I was seven). If you spoke to him he’d speak back, a long ream of gargled noises interspersed with mentions of his own name. Best bird ever, that Polly. Then we went away one weekend and my dad left the fireplace chimney vent open, and Polly suffered death by freezing.

Once my parents were reasonably confident their seven-year-old had recovered from the image of Marigold-clad hands carrying the stiff budgie out to the bins (any day now), a replacement was procured. Enter Viggo, identical to Polly on the outside, like night and day on the inside. Viggo was skittish – he didn’t want to sit on your finger, he only ate brand-name birdseed, and he certainly didn’t speak. I tried to engage with Viggo, but to no avail. I’d feed and water him at reasonable intervals over the next few years, but Viggo was mostly left to his own devices. Eventually he died too, presumably of natural causes, or possibly of exposure to a hostile environment.

The bird era is at least 15 years ago now and no more pets have been killed, but then again there haven’t been any to keep alive. My dad, chief villain in the story, is now a dog-owner – a bold venture if you ask me, but he assures me it’s insured (presumably for death by drowning, as they live by the sea). And as the dog turns five, I’m thinking maybe a cat would be fine living with me after all. Because I’m finding myself going more and more gooey-eyed over the little creatures, with their little furry faces, whiskers, soft coats and springy tails. And the paws! The paws are possibly the best part. Enviable sense of independence and adventure too, plus a whole nine lives to give us the best odds possible.

I realise the way I feel about cats is the way girls my age are supposed to feel about babies, but it seems I’ve got my biological wires crossed. Because it’s only when I see something with four legs and a tail that I understand what my friends mean when they coo over little humans. You know, I’m thinking maybe one cat isn’t quite enough; I ought to have two. Florence and Felicity, they’d be called, Flo and Flik. We’d talk all the time, and you could call me crazy but I really wouldn’t care.

Dagbladet, juni 2011.

JJ Abrams’ nostalgitripp
Med titler som Star Trek, Lost og Alias på rullebladet er det tydelig at filmregissør JJ Abrams har en forkjærlighet for det fantastiske. Men med Super 8, hans nye film, nå har det blitt personlig.

”Jeg var absolutt den småfeite guttungen som bare ville lage film,” sier JJ Abrams. ”Jeg var han raringen som holdt seg for seg selv og hadde null selvtillit.” Mens det er fremdeles film det går på så kan man trygt si at livet har endret seg for Abrams siden den gang. Med blårutete skjorte og det krøllete håret stående rett til værs, er det en høflig og vennlig Abrams som møter oss i London. Elle Fanning, filmens sprudlende hovedrolleinnehaver, kalte ham ”en stor guttunge” under pressekonferansen tidligere på dagen, og det er lett å skjønne hvorfor. Når Abrams fatter entusiasme for et tema går det fort i svingene: ordene bobler fram, hendene gestikulerer heftig og et nesten barnslig glimt sees i øynene til den 46 år gamle regissøren.

Ungdomstid og mysterier
Abrams’ nye Hollywood-film, sci-fi thrilleren Super 8, er basert på hans egne ungdomsopplevelser med kamera ladet med ”Super 8” smalfilm. Satt til 1979, filmen gjør oss kjent med en gjeng ungdommer som lager film på samme vis som Abrams selv gjorde: ”Jeg syntes det var artig å besøke denne perioden i mitt liv igjen.”

Dette var også grunnen til at Abrams ringte til mannen som for han er synonymt med 70-tallsfilmer: Steven Spielberg. ”Jeg sa jeg ville lage en film om unge filmskapere og han skjønte med en gang hva jeg snakket om.” Spielberg og Abrams endte opp med å kombinere historien om ungene som lager film med en større sci-fi historie, der et tog som frakter mystisk gods krasjer utenfor småbyen deres. Når ungdommene begynner å grave etter sannheten bak ulykken fører dette til fantastiske oppdagelser.

Tidlig tillit fra Spielberg
Men dette er ikke første gang Abrams har jobbet sammed med Spielberg. Da Abrams var bare 15 år gammel fikk han en overraskende telefon fra filmhelten, som hadde lagt merke til Abrams og kameraten hans under en filmfestival i Los Angeles. ”Vi ble spurt om vi hadde lyst til å restaurere Spielbergs gamle 8-millimeter smalfilmer. Vi trodde det måtte være noe tull,” ler Abrams. For med smalfilm er det bare én versjon – Spielberg stolte altså på at disse 15-åringene som han aldri hadde møtt ikke kom til å ødelegge originalene. ”Det var bare helt merkelig. Jeg har spurt Steven om det senere, men han sier bare at han visste vi kom til å ta godt vare på filmene. Det er en latterlig historie, men det er sant.”

Abrams møtte aldri Spielberg som tenåring, men opplevelsen satte spor. Da de to regissørene treftes mange år senere var Abrams spent på om Spielberg husket hvem han var. ”Jeg hadde sånn hjertebank! Men jo da, han husket alt sammen. Jeg var så begeistret at jeg kjørte meg bort på vei hjem!”

For Abrams var det en verdifull lærdom å få se de første filmene til Spielberg, og forstå at helten ikke lagde Haisommer på første forsøk. Den gangen hadde vi jo ikke DVDer med timevis med ekstrastoff, så dette var et sjeldent innsyn i prosessen. ”Men jeg er fremdeles like nervøs etter hver film, jeg er alltid redd for hva folk vil si. Den selvtilliten som filmskaperne i Super 8 har, jeg ser den hos andre men lurer fremdeles på hvor i all verden kommer den fra!” Abrams går opp i fistel og ler.

Men beskjedenhet til tross, regissøren har blitt ett av Hollywoods mest populære navn. Blant hans nye prosjekt er et samarbeid med forfatteren Colum McCann, og Abrams håper å starte filming av en ny Star Trek film snart: ”Manuskriptet er i produksjon nå, og jeg gleder meg til å lese det.”

Så etter å ha jobbet med Spielberg, kan vi nå si at lærlingen har overtatt mesteren? ”Eh, nei det kan vi absolutt ikke!” Abrams ler høyt. ”Men jeg har lært utrolig mye av å jobbe med Steven. Mye om temperament og tålmodighet, men jeg har også blitt påminnet om hvor viktig det er å ha tillit til meg selv, å stole på min egen visjon.”

Teknologiske framskritt?
Abrams regner med det neste Star Trek-kapitlet kommer til å bli filmet i 3D, men egentlig er han ikke særlig begeistret for dette formatet. ”Jeg vil heller lage en film som fokuserer på karakterene isteden for å lage en innlevende 3D-opplevelse. Ikke at det nødvendigvis er enten-eller, men jeg synes at om filmen funker så blir du dratt inn i historien uansett.”

Som produsent av sci-fi filmer er Abrams rask til å rose teknologiske framskritt som gjør det mulig å lage stadig flottere spesialeffekter. Men det er ingen tvil om at 1970-tallsverdenen i Super 8 har vekket en viss nostalgi. ”Og det handler ikke bare om filmskaping. I dag kan vi kjøpe ting, eller finne ut av ting, uten å måtte vente. Før måtte du sette deg i bilen og kjøre til platebutikken, lete i hyllene, betale i kassen og prate med de ansatte. Når du kom hjem så hørte du på albumet i timevis. Men når jeg kjøper musikk på nettet nå så hender det jeg ikke hører på plata en gang! Og det er fordi jeg ikke har investert i opplevelsen,” sier Abrams.

PR-representanten har kommet inn i rommet og står og kremter, vi har snakket for lenge. Men Abrams er ikke ferdig, så han ber om unnskyldning og snakker enda fortere: ”Det var så gøy å jobbe med en fortelling som fant sted før mobiltelefoner, før video, før internett. Jeg tror det er noe i dette – at fordi vi ikke bruker tid på å skaffe oss ting lenger så tar vi ting mer for gitt. Slik var det ikke før, og det er noe fantastisk med det, noe ukjent og uforutsigbart som er stadig vanskeligere å finne.”