Varme kropper i kalde London

Publisert i avisa Sør-Trøndelag 8 januar 2007. Originalartikkel (redusert nettversjon) her.

Varme kropper i kalde London
De figurative bildene til Inga Dalsegg er en sjeldenhet i England, et land der kunsten domineres av det abstrakte og absurde. – Sånn er jo ikke livet, sier Inga.

En vandring rundt i Brick Lane Gallery, det lille galleriet i hjertet av Londons trendige østkant, gir et inntrykk av den kunsten som dominerer Storbritannia. Det handler om raske, skraverte linjer, fotomanipulering, brodering og abstrakte former.

Og midt blant dem henger de sjelfulle bildene til Inga Dalsegg (32) fra Rindal. Bilder som viser intime øyeblikk som de fleste av oss har opplevd, og som provoserer fram minner og følelser. Kunsten til Inga viser at vi mennesker er en del av jorda men at vi også hører til et annet sted, en tilstand vi opplever gjennom kjærligheten og lidenskapen.

Bildene til Inga i Brick Lane Gallery er del av utstillinga ‘Art in Mind’, altså ‘Kunst i tankene’, der hun er ei av ni som stiller ut. Hun viser seks bilder, alle malt nå før jul.

– Jeg har hatt en veldig produktiv periode, sier Inga.

Nakne menneskekropper forblir temaet, men de nye bildene er preget av varme farger og forelskelse. Kunsten har også blitt mer fotorealistisk, med livnære detaljer av elementer som er vanskelige å male, slik som hender og føtter.

– Det er jo først i ettertid jeg merker at stilen min endrer seg. Der og da tenker jeg bare at kanskje skal jeg bruke denne fargen i dag. Med disse bildene var målet å skape ei stemning som om menneskene ligger foran en peis.

Tilbake til England
Den berømte gata Brick Lane, som ligger i den populære bydelen Shoreditch, er mørk denne januarkvelden, men lyset skinner fra vinduet til Brick Lane Gallery. Når det blir for trangt inne i det lille galleriet trekker folk ut på gata med vinglassene sine. Inga rusler rundt og snakker med publikum, spent på om hun kommer til å selge noe, men mer opptatt av hvordan folk reagerer på bildene.

– Jeg liker å stå i bakgrunnen og følge med når folk ser på bildene mine. Det sterkeste er når de blir rørt. Når de tar til tårer er det like sterkt hver gang, sier hun.

Det er stort for Inga når en person, en menneske som er en fremmed, føler at kunsten hennes berører noe i dem selv. Ofte snakker hun med dem om det etterpå.

– Jeg samler på slike historier. Det er stort at jeg har laget noe som gir dem noe, sier hun, rolig og lettet nå som utstillinga har åpnet.

Kvelden før, vel og merke, var tilstanden en annen. Inga kom hesblesende ut av galleriet etter å ha hengt opp bildene sine. Den tykke vinterkåpa var alt for varm for England, ikke hadde hun spist siden frokost, og hun var utslitt etter å ha lempet koffert og bilder mellom bil, fly, tog og undergrunn hele dagen.

Men om hun var sliten så viste hun det ikke, for mer enn noe annet er Inga en energisk person. Hun er er virvelvind av ord, latter og entusiasme, hun snakker fort og mye. Annet er ikke å forvente kanskje, for hun har så mye hun skal få fram.

Inga ble invitert til Brick Lane Gallery etter at hun sendte bildeprøver.

– Jeg fikk en e-post fra dem og det var ikke måte med skryt! sier hun glad.

– De sendte visst ut 16,000 invitasjoner. Vi får håpe ikke alle kommer!

Inga er glad for å være i England igjen et par dager.

– Så klart jeg savner England! Jeg må hit flere ganger i året, og jeg får ofte besøk fra engelske folk til Norge.

Inga flyttet til England i utgangspunktet for å studere i Leicester, og å flytte tilbake til Norge var egentlig ikke del av planen.

– Jeg så slett ikke for meg at jeg kom til å flytte tilbake. Jeg hadde kjøpt meg hus og og jeg hadde to katter. Men jeg brukte en formue på å sende bilder fram og tilbake, og det hendte jeg måtte si nei til å stille ut fordi jeg ikke hadde råd. Og det gikk ikke an å si nei til det som jeg vil aller helst drive med, sier Inga.

Hun tenkte over saken et par måneder, og det var med tungt hjerte hun pakket alt hun eide og reiste fra byen og landet som hadde vært hjemmet hennes i sju år. Hjemme i Rindal tok det tid å tilpasse seg til det norske igjen, men så kom det en mann inn i bildet og da gikk jo det hele mye lettere. Inga og Odd Arne har vært gift i ett og et halvt år nå.

Barokk og samtid
Da Inga gikk på kunstskolen i Leicester var hun nesten for rebell å regne fordi hun ikke malte abstrakt.

– Det er jo ingen figurativ samtidskunst i England. Det handler stort sett om konseptkunst og installasjon, sier hun.

Hun trekker fram eksempler som kunstnere som limer plastskjeer på en vegg, eller som legger et kjøttstykke i en plastboks og lar det råtne.

Samtidskunst i England er dominert av det som kalles ‘Britart’, representert av Damien Hirst og Tracey Emin. Hirst ble kjent etter at han stilte ut en hai preservert i formaldehyd, etterfulgt av dyr oppdelt i biter slik at man kan se hvordan de ser ut inni. Mediefavoritten Emin ble berømt etter at hun stilte ut senga der hun lå i tre dager med hjertesorg.

– De skitne trusene til Tracey Emin… sier Inga og rister på hodet.

Hun vil heller snakke om pre-Rafaelittene som henger i galleriet Tate Britain. Der kan hun sitte i flere timer. Michelangelo og Caravaggio blir hun heller aldri ferdig med.

På spørsmål om hvilke samtidskunstnere hun beundrer kommer hun tilbake til Norge. Odd Nerdrum er blant favorittene, men det er Vebjørn Sand som får mest skryt.

– Han er utrolig talentfull, og så er han jo så pen og intelligent! Det blir litt sånn rockestjerne når han tar på meg. Vi er på fornavn da, sier hun fornøyd.

– Men kunstmiljøet i Norge er veldig lite i forhold til England da, mange færre aktører. Trondheim, for eksempel, er et miljø der det er veldig vanskelig å komme inn. Det er veldig lukket, det er ingen som er bra nok for dem.

Men kunsten til Inga selger bra, og hun er overrasket over responsen hun har fått etter utstillinger i Rindal og på Storåsfestivalen. Dette beviser at hun kan bo hvor som helst og fremdeles være suksessfull.

Det som ikke ord kan si
En forkjærlighet for det engelske språket henger igjen. Alle billedtitlene er på engelsk, og Inga synes det kan være forferdelig vanskelig å oversette dem.

– Det høres ikke bra ut, sier hun og rister på hodet.

– Det blir ikke det samme når man oversetter. Det er enklere å uttrykke seg poetisk på engelsk. I tillegg så har engelske ord ofte to meninger, noe som gjør ordspill mulig.

Inga er bevisst på at bildene hennes skal være tidløse. Som hun sier, Romeo og Julie går jo aldri av moten. Teknikken hennes, derimot, er mer gammeldags. Hun tynner ut malinga og legger den lagvis på bildene, og kan bruke flere måneder før hun får det slik hun vil. Det er denne metoden, et håndtverk nærmest å regne, som gjør at hun klarer å skape så realistisk lys og skygge.

– Jeg jobbet i mange år med å få til det, og prøvde mange forskjellige teknikker. Men jeg håper jeg aldri føler at jeg er ferdig med å prøve meg fram, sier Inga.

Inga tror fokuset på kropp er noe hun alltid kommer til å beholde.

– Jeg har aldri sett et abstrakt bilde som har gitt meg noe. Kropper er jo det vi alle er! utbryter hun.

Dette er et tema hun føler sterkt for, og argumenterer raskt og overbevisende med synlige utropstegn.

– Jeg prøver å uttrykke følelser i bildene mine. Jeg bruker lang tid på å tenke ut nye bilder, hva motivet skal være og hvordan jeg skal gjøre det. Jeg maler det som ikke kan bli sagt med ord. Ei natt kan jeg ha en drøm der jeg føler noe brunt. Det er få som forstår hva jeg mener. Elin forsto, sier hun.

I fjor var det ti år siden tvillingsøstra Elin ble drept.

– Man lærer å leve med det, men jeg er en annen person nå enn før. Jeg tenker på henne hele tida, når noe skjer som hun ville ha likt. Og så gjør jeg det alene.

Men Inga har det bra nå. Hun føler seg priviligert for å ha lov til å holde på med det hun gjør.

– Det interesserer meg hvordan jeg kan male noe som andre også føler. Alle skjønner kroppsspråk, selv om de ikke tenker over det. Alle har et forhold til det.

Foten innenfor døra
Kroppene er ofte et uttrykk for medmenneskelige forhold.

– Forelskelse og begjær er noe alle har opplevd en gang. Alle har vi vært rykende forelsket! Og mens vi er midt oppi det så tror vi ingen andre har noen gang opplevd det som vi føler nå.

Men i bildene til Inga kjenner vi det igjen. Selv om vi vil gjerne være unike så er det en sterk tiltrekningskraft i det å kjenne igjen sin egen opplevelse hos andre.

Tony Taglianetti, direktør ved Brick Lane Gallery, er også imponert av Inga.

– Jeg synes arbeidene til Inga er flotte, hun er en talentfull maler. God struktur, fine former og farger, sier han.

– Vi ser lite av denne typen kunst i England, og jeg har forhåpninger om at maling skal bli populært igjen i kunstverdenen. Jeg prøver å promotere malere så ofte jeg kan, legger han til.

Taglianetti og ‘Art in Mind’ utstillinga er knyttet til nettgalleriet artshole.co.uk, der bildene til Inga vil bli lagt ut. Han har også bekjentskaper i den engelske kunstindustrien, som alltid er på jakt etter neste funn. Og nå som Inga har en fot innenfor døra er det jo egentlig ingen grenser for hva som kan skje.