Ambisjonen om det gode liv

Publisert i Adresseavisen 17 august 2002

Ambisjonen om det gode liv
Å være ung og ambisiøst betyr ikke lenger bare å være karrierejeger. Møt tre unge mennesker som prioriterer ned sosial status og materielle goder til fordel for trivsel – på tre vidt forskjellige måter.

Tusenkunstneren
Audun Asphjell har ikke tid til å gruble på hva det er han vil. Til det er det alt for mye som skjer.

Audun Asphjell (22) er sen. Ikke svarer han på mobilen heller. Men så ringer han fra telefonkiosk og lurer på om vi kommer snart. Det viser seg at journaliststudenten har ventet utenfor feil kafé. Vi kan starte, han skal bare flytte den feilparkerte bilen først.

Det går gjerne fort i svingene med Audun. Han vet ikke helt om ”ambisiøs” er det rette ordet for å beskrive ham, men jo da, han vet hvor det bærer.

– Jeg liker den gravende og etterforskende journalistikken. Det kan vel sies å være min ambisjon, sier han. Om få dager tar han fatt på siste året på journaliststudiet i Volda. Og som hos mange andre studenter er Auduns drøm å skrive saken alle snakker om.

Auduns debut i pressen kom med historien om hans første Folkevogn boble.

– Jeg kjøpte den da jeg var 11 år gammel og kommer aldri til å selge den, sier han. Bobla har blitt noe redusert i Auduns eie, den har vært russebil og senere blitt malt kvit med kost. Motoren går først etter tre timers starthjelp, og nostalgien bare vokser.

– Senere leverte jeg ”Tre på hjørnet” til avisa Sør-Trøndelag mens jeg tok videregående på Orkanger, sier Audun. Han flyttet fra Trondheim da familien arvet et gammelt hus i Orkdal.

Med praksispoeng fra Forsvarets Forum kom Audun inn på det ettertraktede studiet i Volda.

– Hjemmefra har jeg alltid fått høre at jeg må ta yrkesrettet utdanning, slik at jeg kan noe praktisk når jeg er ferdig. Pappa er sivilingeniør og jeg vurderte det lenge, men med journalistikk går jeg mine egne veier, sier Audun.

Men så var det disse bilene da. Audun har for øyeblikket ti, snart 11 veteranbiler i sin eie, og de står parkerte rundt omkring hos eldre damer med ledige garasjer. Husleia er plenklipp.

– Målet er å få til et museum som skal romme biler, samt radioer, flipperspill og lignende, sier Audun. Modellen er et lignende museum i Little Rock i USA. Dit går turen neste sommer, når Audun skal kjøre fra kyst til kyst med en kamerat. Det spørs hvor gammel bil de tør kjøre på den lange turen, for Audun er slett ingen bilmekaniker – det handler mest om samlemani.

– Jeg har satt istand noen av bilene, men det artigste er å spore dem opp, sier Audun. Bildene av bilene ligger igjen hjemme, han har tatt med feil film. Disse bildene er fra Orderud-saken, der Audun var tilstede av ren nysgjerrighet.

Audun har mange jern i ilden, men han har det ikke travelt.

– Man må han en jobb man liker, man tilbringer såpass mye tid der. Utover det er museet viktig for meg, samt fritid, familie og etablering, sier Audun. Og penger? – Man må ha nok. Ikke mer, sier Audun bestemt.

Drevet av sistnevnte skal Audun på jobb i ettermiddag. – Jeg styrer en svær maskin som lager Go’morgen yoghurt. Slik går dagene, sier Audun muntert.

Med tida til hjelp
Etter at planene om å bli sirkusartist gikk i vasken har det vært så som så med yrkesambisjonene til Irene Størseth Knutzen.

– Jeg syntes det så veldig artig ut å gå på line da jeg var lita. Men jeg hadde høydeskrekk og syntes dyrene luktet ille, sier Irene Størseth Knutzen (22).

Hun er fornøyd med planene for året som kommer. Til jul tar hun eksamen i engelsk grunnfag, så drar hun til York i England og tar mellomfag. Dette går det an å fortelle til gamle lærere som tropper opp på Vinmonopolet, der Irene jobber, og vil vite hva hun gjør med livet.

Verre er det å forklare hva hun har drevet med de to-tre siste årene. For det som har vært gode år for Irene kan fort se ut som en sløsing med tid.

– Jeg kan ikke huske å noen gang ha hatt ideer om hva jeg skulle bli, sier Irene. På videregående foreslo rådgiveren fysioterapi-utdannelse, fordi hun hadde så gode karakterer. Irene var ikke overbevist og takket nei til tilbud om studieplass. Journalist-studiet led samme skjebne noen år etter.

– Jeg begynte på Dragvoll. Håpet var å finne ut hva jeg ville, men det ble et dvaleår uten resultater. Så jeg bestemte meg for å ta helt fri, sier Irene.

Litt for å lære språk, men mest for å oppleve noe, dro hun til Firenze i Italia og siden Dublin i Irland. Og opplevelsene kom mens studieplanene uteble, men etter året i utlandet hadde Irene likevel lyst til å lære noe igjen.

– Jeg hadde jobbet på Domuskafeen i fire år. Selv om det var bare helger hadde jeg ikke mer å hente der. Jeg ville fylle på og komme videre, sier Irene.

Mens de store planene lar vente på seg er lykken å slippe å stå opp klokka halv sju om morgenen. Irene er svak for god mat, og liker å eksperimentere på kjøkkenet. Noe av det aller beste er å være sammen med kjæresten.

– Det er både skremmende og utrolig godt å ha noen som kjenner deg så utrolig godt og samtidig holder ut med deg, sier hun.

Usikkerheten omkring yrkesvalg deler Irene med de fleste hun kjenner, men de fleste nyter studielivet for mye til at de plages nevneverdig.

– Jeg har det helt perfekt som student. Dagene går opp i røyk, sier Irene. Tida går på det sosiale, med kafé, film, kinamat, kjæreste og venner. Og et og annet skippertak med studiene når Lånekassen puster henne i nakken.

– Ja hadde det ikke vært for den kunne jeg ha blitt evig student, sier Irene og ler.

For egentlig har hun store ambisjoner, hun klarer bare ikke å sette fingeren på hva de er. Og det spiller jo egentlig ingen rolle, for det er nok tid å ta av.

Det søte kaféliv
Hun har aldri angret på at hun valgte kaféjobb over studier. Ann Mari Haugland synes det er bortkastet å gå rundt å bekymre seg.

Ann Mari Haugland (24) lever det søte kafélivet på heltid. I to år har Dr. Livingstone i Jomfrugata vært både arbeidsplass og stamkafé med høy trivselsfaktor.

– Det er noe som skjer hele tida. I tillegg til stamgjestene vi blir kjent med kommer alle vennene til de ansatte hit, noe som gjør kveldene veldig sosiale, sier Ann Mari.

Hun kommer opprinnelig fra Molde, og har bodd i Trondheim i fire år.

– Jeg flyttet hit samtidig med venner, og tok fatt på ex. phil. på universitetet uten å egentlig vite hva jeg ville. Etter et halvt år med religionsvitenskap tenkte jeg, ”hva er det jeg driver med?” Det var rett og slett feil for meg, så jeg sluttet, sier hun.

Så Ann Mari avbrøt studiet og begynte å jobbe. Og hun er overbevist om at hun har gjort det rette.

– Enkelte sier at det var tøft gjort å bare slutte, men jeg kan ikke sitte på en lesesal i dag ut og dag inn uten å finne mening i det, sier Ann Mari.

Hun føler seg ikke presset for å ta utdanning, men innrømmer hun noen ganger tenker på hva som vil skje når hun blir endre.

– Folk spør meg jo om jeg ikke skal finne på noe annet. Å jobbe på kafé er kanskje ikke et yrke å bli gammel i, men jeg skal være her til jeg blir lei. Men det vil ikke skje på lenge ennå, sier hun, og det er tydelig at hun mener det. For Ann Mari tar ikke så tungt på hva andre synes.

– Jeg er innstilt på at man kan komme seg fram på flere måter. Om man står på er det mulig å jobbe seg fram.

Noe av pengene hun tjener på Dr. Livingstone bruker hun til reising. I jula var hun i Thailand og i høst skal hun til USA for å besøke en kompis. De skal besøke Seattle og California, samt dra på Moby-konsert. Hun synes det er godt å kunne ta seg tid til slikt.

– Jeg gjør det jeg har mest lyst til. Jeg stortrives på jobben og etter arbeidstid gjør jeg som jeg vil. Dette har jeg behov for nå, sier hun. – Men jeg er ikke en person som gir blaffen. Å ikke studere er et valg jeg står ved.

– Lov å undre
– Ordet ”ambisjon” grenser mot motivasjon, arbeidsglede og nysgjerrighet. Unge mennesker har liten arbeidserfaring slik at disse tingene hele tida endrer seg hos dem, sier Tor Bollingmo, leder ved Origo-senteret. Hit kommer NTNU-studenter for hjelp og råd med studiesaker og jobbsøknader, samt drahjelp når de har dratt veggen.

Bollingmo har inntrykk av at studenter velger utdanning og yrke mest ut fra faglig interesse og muligheter til å utvikle seg på egne premisser.

– Lønn og sosial status settes lavere. Det har blitt stadig mer legitimt å lure på hva man vil, sier Bollingmo.

Kravet progresjon i studiene er strengt, og gjør det vanskelig å være ubesluttsom lenge.

– Du får kniven på strupen av Lånekassen ganske raskt om du ikke følger normal studieprogresjon. A4-studenten blir det vanlige, flere får utdanning og de kommer raskere ut i arbeidslivet, sier Bollingmo. – Men studentene synes de har det kjempebra, og det er omgangen med andre studenter som er viktigst. De sosiale egenskapene man får under studietida skal ikke undervurderes.