En verden av tid

Publisert i Adresseavisen 24 august 2002

En verden av tid
Sola steker på de høye murene. Det er påfallende stille. Bak lave bygninger ligger en fotballbane der ingen spiller. Ingen har det travelt. Tid er det overflod av i Trondheim fengsel.

I dette adskilte samfunnet bor folk som jobber, spiser og ser TV slik som vi alle gjør, men med en viktig forskjell: de er fratatt kontrollen over egne liv. De skal straffes. De er 118 mennesker som samfunnet mener vi må beskyttes fra.

– Man blir vant til å bo her, det føles til og med litt beskyttende, sier ”Jan”. Vi treffer ham på cella på kontraktsavdelinga. Jan (31) har seng, skap, skrivebord, hyller og en vask på det knøttlille rommet. TVen har han byttet ut med en PC som han bruker til studiene i psykologi.

– Jeg tenker ikke så mye på at jeg er i fengsel. Du har ikke noe forhold til så mange år fram i tid, sier Jan.

Han har en gitar, Ringenes Herre i bokhylla, og Pompel og Pilt og noen damer på veggen. Han har fire år igjen av en dom for drap.

– Livet blir spesielt i fengsel. Du går på nødbluss. Tilværelsen her har en falsk enkelhet som kan være skummel, sier ”Morten”.

Vi har flyttet oss fra cella til Jan og inn på musikkrommet. Der er det stereoanlegg, stor bokhylle, sofa og teppe på gulvet. Dette er noen av frynsegodene for å bo på kontraktsavdelinga. Der må de innsatte avgi jevnlige urinprøver, holde seg i jobb eller skole og oppføre seg bra. Morten (26) sitter på domsavdelinga i etasjen under. Han avventer sin tredje narkotikadom, og tror han blir sittende til 2005.

– Problemet er å forholde seg til normale ting når man skal ut. Her har man ingen utgifter å ivareta. Få føler ansvar for jobb, sier Morten.

Småtingene er ikke så ille lenger, synes de. De er vant til låste dører og til at andre bestemmer hva de skal ha til middag. Det verste er helheten. Å være sperret inne og ikke kunne bestemme over seg selv.

– Vi går forholdsvis mye fritt. Betjentene har vel enten slapp holdning eller tillit til oss. Det fungerer uansett bra, sier Jan.

Vakthavende førstebetjent Mette Buhagen sier konfrontasjonene oftest dreier seg om store ord, det er sjelden det blir kroppslig. Men det er vanskelig å både være kompis og påpasser.

– Vi representerer et negativt system for de innsatte. Vi skal ta oss av både rehabilitering og sikkerhet og havner ofte mellom barken og veden, sier Buhagen.
Fengselsbetjent Terje Krogstad er enig i at jobben kan være veldig tøff.

– Vi må skille knallhardt før og etter porten, sier Krogstad.

Betjentene mener at de innsatte er hardere og mer kyniske nå enn før. Kriminaliteten har økt og folk har sammensatte problemer. Unge menn med rusproblemer er den nye store gruppa.

Det er demotiverende når folk kommer tilbake til fengselet til tross for ordnet jobb og bolig. Morten hadde tenkt seg ut av narkotikamiljøet for godt da han satt på frigangshjem i vinter. Men han skyldte penger og bestemte seg for å gjøre en siste tur.

– Jeg hadde jo tenkt meg ut, men så røyk jeg inn for flere år til. Det var vel en kombinasjon av lite penger og få muligheter, sier Morten. Han rister på hodet.
Selv om de innsatte på domsavdelinga har fellesskap hver dag i nesten seks timer blir de sjelden gode venner.

– Folk er annerledes her inne, sier Morten. Det blir til at de som sitter inne ei stund holder sammen, men korttidssonere ”flyter” forbi. Grupperinger skjer også etter hva de soner for. Narkotikadømte kjenner gjerne hverandre fra før i en liten by som Trondheim.

– Mange som sitter her for rus har ikke tenkt å gjøre noe med det. De er på et for tidlig stadium i misbruket til å ville snu. Det må enten skje sent eller tidlig, sier Morten. De innsatte påvirker hverandre negativt siden de utveksler problemer, ikke løsninger.

Folk ryker veldig ofte inn igjen etter det første oppholdet i fengselet. Morten og Jan svarer bestemt nei på spørsmål om fengsel har en forebyggende effekt på mulige lovbrytere.

– Det er situasjonen som gjør at folk kommer tilbake. Sitter du her for svindel eller drap er det liten fare for gjentakelse, da det var omstendighetene den gangen som gjorde at det gikk som det gikk. Folk med rusproblemer vil derimot komme tilbake uansett hvilken straff de får, sier Morten.

– Da jeg kom ut av fengselet sist ble det fort til at jeg omgikk de som godtok meg. Eller rette sagt, de som godtok den de trodde jeg var, sier Morten.

– Jeg har studert og vil gjerne jobbe meg oppover. Men det største problemet når man er ute av fengsel er at man har ingenting reelt å gjøre om dagene. Alle trenger selvrealisering, og det er hardt å innrømme at man har kommet til kort, sier Morten.

Heller ikke Jan har konkrete planer om jobb ennå. Han vet det vil bli en knalltøff tid. Jeg spør om fengselsoppholdet har bidratt til noe som helst positivt for Jan og Morten.

– Skrekken for meg da jeg var yngre var enebolig på Byåsen, to unger, hund og en veltet trehjulssykkel foran garasjeporten. Det er jo heller en drøm nå, sier Morten.

Jan bryter inn. – Jeg tror ikke fengselet skal få æren for noe godt som skjer innenfor murene. Å sitte her gjør at folk brytes ned mentalt.

Advertisements