Varme kropper i kalde London

Publisert i avisa Sør-Trøndelag 8 januar 2007. Originalartikkel (redusert nettversjon) her.

Varme kropper i kalde London
De figurative bildene til Inga Dalsegg er en sjeldenhet i England, et land der kunsten domineres av det abstrakte og absurde. – Sånn er jo ikke livet, sier Inga.

En vandring rundt i Brick Lane Gallery, det lille galleriet i hjertet av Londons trendige østkant, gir et inntrykk av den kunsten som dominerer Storbritannia. Det handler om raske, skraverte linjer, fotomanipulering, brodering og abstrakte former.

Og midt blant dem henger de sjelfulle bildene til Inga Dalsegg (32) fra Rindal. Bilder som viser intime øyeblikk som de fleste av oss har opplevd, og som provoserer fram minner og følelser. Kunsten til Inga viser at vi mennesker er en del av jorda men at vi også hører til et annet sted, en tilstand vi opplever gjennom kjærligheten og lidenskapen.

Bildene til Inga i Brick Lane Gallery er del av utstillinga ‘Art in Mind’, altså ‘Kunst i tankene’, der hun er ei av ni som stiller ut. Hun viser seks bilder, alle malt nå før jul.

– Jeg har hatt en veldig produktiv periode, sier Inga.

Nakne menneskekropper forblir temaet, men de nye bildene er preget av varme farger og forelskelse. Kunsten har også blitt mer fotorealistisk, med livnære detaljer av elementer som er vanskelige å male, slik som hender og føtter.

– Det er jo først i ettertid jeg merker at stilen min endrer seg. Der og da tenker jeg bare at kanskje skal jeg bruke denne fargen i dag. Med disse bildene var målet å skape ei stemning som om menneskene ligger foran en peis.

Tilbake til England
Den berømte gata Brick Lane, som ligger i den populære bydelen Shoreditch, er mørk denne januarkvelden, men lyset skinner fra vinduet til Brick Lane Gallery. Når det blir for trangt inne i det lille galleriet trekker folk ut på gata med vinglassene sine. Inga rusler rundt og snakker med publikum, spent på om hun kommer til å selge noe, men mer opptatt av hvordan folk reagerer på bildene.

– Jeg liker å stå i bakgrunnen og følge med når folk ser på bildene mine. Det sterkeste er når de blir rørt. Når de tar til tårer er det like sterkt hver gang, sier hun.

Det er stort for Inga når en person, en menneske som er en fremmed, føler at kunsten hennes berører noe i dem selv. Ofte snakker hun med dem om det etterpå.

– Jeg samler på slike historier. Det er stort at jeg har laget noe som gir dem noe, sier hun, rolig og lettet nå som utstillinga har åpnet.

Kvelden før, vel og merke, var tilstanden en annen. Inga kom hesblesende ut av galleriet etter å ha hengt opp bildene sine. Den tykke vinterkåpa var alt for varm for England, ikke hadde hun spist siden frokost, og hun var utslitt etter å ha lempet koffert og bilder mellom bil, fly, tog og undergrunn hele dagen.

Men om hun var sliten så viste hun det ikke, for mer enn noe annet er Inga en energisk person. Hun er er virvelvind av ord, latter og entusiasme, hun snakker fort og mye. Annet er ikke å forvente kanskje, for hun har så mye hun skal få fram.

Inga ble invitert til Brick Lane Gallery etter at hun sendte bildeprøver.

– Jeg fikk en e-post fra dem og det var ikke måte med skryt! sier hun glad.

– De sendte visst ut 16,000 invitasjoner. Vi får håpe ikke alle kommer!

Inga er glad for å være i England igjen et par dager.

– Så klart jeg savner England! Jeg må hit flere ganger i året, og jeg får ofte besøk fra engelske folk til Norge.

Inga flyttet til England i utgangspunktet for å studere i Leicester, og å flytte tilbake til Norge var egentlig ikke del av planen.

– Jeg så slett ikke for meg at jeg kom til å flytte tilbake. Jeg hadde kjøpt meg hus og og jeg hadde to katter. Men jeg brukte en formue på å sende bilder fram og tilbake, og det hendte jeg måtte si nei til å stille ut fordi jeg ikke hadde råd. Og det gikk ikke an å si nei til det som jeg vil aller helst drive med, sier Inga.

Hun tenkte over saken et par måneder, og det var med tungt hjerte hun pakket alt hun eide og reiste fra byen og landet som hadde vært hjemmet hennes i sju år. Hjemme i Rindal tok det tid å tilpasse seg til det norske igjen, men så kom det en mann inn i bildet og da gikk jo det hele mye lettere. Inga og Odd Arne har vært gift i ett og et halvt år nå.

Barokk og samtid
Da Inga gikk på kunstskolen i Leicester var hun nesten for rebell å regne fordi hun ikke malte abstrakt.

– Det er jo ingen figurativ samtidskunst i England. Det handler stort sett om konseptkunst og installasjon, sier hun.

Hun trekker fram eksempler som kunstnere som limer plastskjeer på en vegg, eller som legger et kjøttstykke i en plastboks og lar det råtne.

Samtidskunst i England er dominert av det som kalles ‘Britart’, representert av Damien Hirst og Tracey Emin. Hirst ble kjent etter at han stilte ut en hai preservert i formaldehyd, etterfulgt av dyr oppdelt i biter slik at man kan se hvordan de ser ut inni. Mediefavoritten Emin ble berømt etter at hun stilte ut senga der hun lå i tre dager med hjertesorg.

– De skitne trusene til Tracey Emin… sier Inga og rister på hodet.

Hun vil heller snakke om pre-Rafaelittene som henger i galleriet Tate Britain. Der kan hun sitte i flere timer. Michelangelo og Caravaggio blir hun heller aldri ferdig med.

På spørsmål om hvilke samtidskunstnere hun beundrer kommer hun tilbake til Norge. Odd Nerdrum er blant favorittene, men det er Vebjørn Sand som får mest skryt.

– Han er utrolig talentfull, og så er han jo så pen og intelligent! Det blir litt sånn rockestjerne når han tar på meg. Vi er på fornavn da, sier hun fornøyd.

– Men kunstmiljøet i Norge er veldig lite i forhold til England da, mange færre aktører. Trondheim, for eksempel, er et miljø der det er veldig vanskelig å komme inn. Det er veldig lukket, det er ingen som er bra nok for dem.

Men kunsten til Inga selger bra, og hun er overrasket over responsen hun har fått etter utstillinger i Rindal og på Storåsfestivalen. Dette beviser at hun kan bo hvor som helst og fremdeles være suksessfull.

Det som ikke ord kan si
En forkjærlighet for det engelske språket henger igjen. Alle billedtitlene er på engelsk, og Inga synes det kan være forferdelig vanskelig å oversette dem.

– Det høres ikke bra ut, sier hun og rister på hodet.

– Det blir ikke det samme når man oversetter. Det er enklere å uttrykke seg poetisk på engelsk. I tillegg så har engelske ord ofte to meninger, noe som gjør ordspill mulig.

Inga er bevisst på at bildene hennes skal være tidløse. Som hun sier, Romeo og Julie går jo aldri av moten. Teknikken hennes, derimot, er mer gammeldags. Hun tynner ut malinga og legger den lagvis på bildene, og kan bruke flere måneder før hun får det slik hun vil. Det er denne metoden, et håndtverk nærmest å regne, som gjør at hun klarer å skape så realistisk lys og skygge.

– Jeg jobbet i mange år med å få til det, og prøvde mange forskjellige teknikker. Men jeg håper jeg aldri føler at jeg er ferdig med å prøve meg fram, sier Inga.

Inga tror fokuset på kropp er noe hun alltid kommer til å beholde.

– Jeg har aldri sett et abstrakt bilde som har gitt meg noe. Kropper er jo det vi alle er! utbryter hun.

Dette er et tema hun føler sterkt for, og argumenterer raskt og overbevisende med synlige utropstegn.

– Jeg prøver å uttrykke følelser i bildene mine. Jeg bruker lang tid på å tenke ut nye bilder, hva motivet skal være og hvordan jeg skal gjøre det. Jeg maler det som ikke kan bli sagt med ord. Ei natt kan jeg ha en drøm der jeg føler noe brunt. Det er få som forstår hva jeg mener. Elin forsto, sier hun.

I fjor var det ti år siden tvillingsøstra Elin ble drept.

– Man lærer å leve med det, men jeg er en annen person nå enn før. Jeg tenker på henne hele tida, når noe skjer som hun ville ha likt. Og så gjør jeg det alene.

Men Inga har det bra nå. Hun føler seg priviligert for å ha lov til å holde på med det hun gjør.

– Det interesserer meg hvordan jeg kan male noe som andre også føler. Alle skjønner kroppsspråk, selv om de ikke tenker over det. Alle har et forhold til det.

Foten innenfor døra
Kroppene er ofte et uttrykk for medmenneskelige forhold.

– Forelskelse og begjær er noe alle har opplevd en gang. Alle har vi vært rykende forelsket! Og mens vi er midt oppi det så tror vi ingen andre har noen gang opplevd det som vi føler nå.

Men i bildene til Inga kjenner vi det igjen. Selv om vi vil gjerne være unike så er det en sterk tiltrekningskraft i det å kjenne igjen sin egen opplevelse hos andre.

Tony Taglianetti, direktør ved Brick Lane Gallery, er også imponert av Inga.

– Jeg synes arbeidene til Inga er flotte, hun er en talentfull maler. God struktur, fine former og farger, sier han.

– Vi ser lite av denne typen kunst i England, og jeg har forhåpninger om at maling skal bli populært igjen i kunstverdenen. Jeg prøver å promotere malere så ofte jeg kan, legger han til.

Taglianetti og ‘Art in Mind’ utstillinga er knyttet til nettgalleriet artshole.co.uk, der bildene til Inga vil bli lagt ut. Han har også bekjentskaper i den engelske kunstindustrien, som alltid er på jakt etter neste funn. Og nå som Inga har en fot innenfor døra er det jo egentlig ingen grenser for hva som kan skje.

Ambisjonen om det gode liv

Publisert i Adresseavisen 17 august 2002

Ambisjonen om det gode liv
Å være ung og ambisiøst betyr ikke lenger bare å være karrierejeger. Møt tre unge mennesker som prioriterer ned sosial status og materielle goder til fordel for trivsel – på tre vidt forskjellige måter.

Tusenkunstneren
Audun Asphjell har ikke tid til å gruble på hva det er han vil. Til det er det alt for mye som skjer.

Audun Asphjell (22) er sen. Ikke svarer han på mobilen heller. Men så ringer han fra telefonkiosk og lurer på om vi kommer snart. Det viser seg at journaliststudenten har ventet utenfor feil kafé. Vi kan starte, han skal bare flytte den feilparkerte bilen først.

Det går gjerne fort i svingene med Audun. Han vet ikke helt om ”ambisiøs” er det rette ordet for å beskrive ham, men jo da, han vet hvor det bærer.

– Jeg liker den gravende og etterforskende journalistikken. Det kan vel sies å være min ambisjon, sier han. Om få dager tar han fatt på siste året på journaliststudiet i Volda. Og som hos mange andre studenter er Auduns drøm å skrive saken alle snakker om.

Auduns debut i pressen kom med historien om hans første Folkevogn boble.

– Jeg kjøpte den da jeg var 11 år gammel og kommer aldri til å selge den, sier han. Bobla har blitt noe redusert i Auduns eie, den har vært russebil og senere blitt malt kvit med kost. Motoren går først etter tre timers starthjelp, og nostalgien bare vokser.

– Senere leverte jeg ”Tre på hjørnet” til avisa Sør-Trøndelag mens jeg tok videregående på Orkanger, sier Audun. Han flyttet fra Trondheim da familien arvet et gammelt hus i Orkdal.

Med praksispoeng fra Forsvarets Forum kom Audun inn på det ettertraktede studiet i Volda.

– Hjemmefra har jeg alltid fått høre at jeg må ta yrkesrettet utdanning, slik at jeg kan noe praktisk når jeg er ferdig. Pappa er sivilingeniør og jeg vurderte det lenge, men med journalistikk går jeg mine egne veier, sier Audun.

Men så var det disse bilene da. Audun har for øyeblikket ti, snart 11 veteranbiler i sin eie, og de står parkerte rundt omkring hos eldre damer med ledige garasjer. Husleia er plenklipp.

– Målet er å få til et museum som skal romme biler, samt radioer, flipperspill og lignende, sier Audun. Modellen er et lignende museum i Little Rock i USA. Dit går turen neste sommer, når Audun skal kjøre fra kyst til kyst med en kamerat. Det spørs hvor gammel bil de tør kjøre på den lange turen, for Audun er slett ingen bilmekaniker – det handler mest om samlemani.

– Jeg har satt istand noen av bilene, men det artigste er å spore dem opp, sier Audun. Bildene av bilene ligger igjen hjemme, han har tatt med feil film. Disse bildene er fra Orderud-saken, der Audun var tilstede av ren nysgjerrighet.

Audun har mange jern i ilden, men han har det ikke travelt.

– Man må han en jobb man liker, man tilbringer såpass mye tid der. Utover det er museet viktig for meg, samt fritid, familie og etablering, sier Audun. Og penger? – Man må ha nok. Ikke mer, sier Audun bestemt.

Drevet av sistnevnte skal Audun på jobb i ettermiddag. – Jeg styrer en svær maskin som lager Go’morgen yoghurt. Slik går dagene, sier Audun muntert.

Med tida til hjelp
Etter at planene om å bli sirkusartist gikk i vasken har det vært så som så med yrkesambisjonene til Irene Størseth Knutzen.

– Jeg syntes det så veldig artig ut å gå på line da jeg var lita. Men jeg hadde høydeskrekk og syntes dyrene luktet ille, sier Irene Størseth Knutzen (22).

Hun er fornøyd med planene for året som kommer. Til jul tar hun eksamen i engelsk grunnfag, så drar hun til York i England og tar mellomfag. Dette går det an å fortelle til gamle lærere som tropper opp på Vinmonopolet, der Irene jobber, og vil vite hva hun gjør med livet.

Verre er det å forklare hva hun har drevet med de to-tre siste årene. For det som har vært gode år for Irene kan fort se ut som en sløsing med tid.

– Jeg kan ikke huske å noen gang ha hatt ideer om hva jeg skulle bli, sier Irene. På videregående foreslo rådgiveren fysioterapi-utdannelse, fordi hun hadde så gode karakterer. Irene var ikke overbevist og takket nei til tilbud om studieplass. Journalist-studiet led samme skjebne noen år etter.

– Jeg begynte på Dragvoll. Håpet var å finne ut hva jeg ville, men det ble et dvaleår uten resultater. Så jeg bestemte meg for å ta helt fri, sier Irene.

Litt for å lære språk, men mest for å oppleve noe, dro hun til Firenze i Italia og siden Dublin i Irland. Og opplevelsene kom mens studieplanene uteble, men etter året i utlandet hadde Irene likevel lyst til å lære noe igjen.

– Jeg hadde jobbet på Domuskafeen i fire år. Selv om det var bare helger hadde jeg ikke mer å hente der. Jeg ville fylle på og komme videre, sier Irene.

Mens de store planene lar vente på seg er lykken å slippe å stå opp klokka halv sju om morgenen. Irene er svak for god mat, og liker å eksperimentere på kjøkkenet. Noe av det aller beste er å være sammen med kjæresten.

– Det er både skremmende og utrolig godt å ha noen som kjenner deg så utrolig godt og samtidig holder ut med deg, sier hun.

Usikkerheten omkring yrkesvalg deler Irene med de fleste hun kjenner, men de fleste nyter studielivet for mye til at de plages nevneverdig.

– Jeg har det helt perfekt som student. Dagene går opp i røyk, sier Irene. Tida går på det sosiale, med kafé, film, kinamat, kjæreste og venner. Og et og annet skippertak med studiene når Lånekassen puster henne i nakken.

– Ja hadde det ikke vært for den kunne jeg ha blitt evig student, sier Irene og ler.

For egentlig har hun store ambisjoner, hun klarer bare ikke å sette fingeren på hva de er. Og det spiller jo egentlig ingen rolle, for det er nok tid å ta av.

Det søte kaféliv
Hun har aldri angret på at hun valgte kaféjobb over studier. Ann Mari Haugland synes det er bortkastet å gå rundt å bekymre seg.

Ann Mari Haugland (24) lever det søte kafélivet på heltid. I to år har Dr. Livingstone i Jomfrugata vært både arbeidsplass og stamkafé med høy trivselsfaktor.

– Det er noe som skjer hele tida. I tillegg til stamgjestene vi blir kjent med kommer alle vennene til de ansatte hit, noe som gjør kveldene veldig sosiale, sier Ann Mari.

Hun kommer opprinnelig fra Molde, og har bodd i Trondheim i fire år.

– Jeg flyttet hit samtidig med venner, og tok fatt på ex. phil. på universitetet uten å egentlig vite hva jeg ville. Etter et halvt år med religionsvitenskap tenkte jeg, ”hva er det jeg driver med?” Det var rett og slett feil for meg, så jeg sluttet, sier hun.

Så Ann Mari avbrøt studiet og begynte å jobbe. Og hun er overbevist om at hun har gjort det rette.

– Enkelte sier at det var tøft gjort å bare slutte, men jeg kan ikke sitte på en lesesal i dag ut og dag inn uten å finne mening i det, sier Ann Mari.

Hun føler seg ikke presset for å ta utdanning, men innrømmer hun noen ganger tenker på hva som vil skje når hun blir endre.

– Folk spør meg jo om jeg ikke skal finne på noe annet. Å jobbe på kafé er kanskje ikke et yrke å bli gammel i, men jeg skal være her til jeg blir lei. Men det vil ikke skje på lenge ennå, sier hun, og det er tydelig at hun mener det. For Ann Mari tar ikke så tungt på hva andre synes.

– Jeg er innstilt på at man kan komme seg fram på flere måter. Om man står på er det mulig å jobbe seg fram.

Noe av pengene hun tjener på Dr. Livingstone bruker hun til reising. I jula var hun i Thailand og i høst skal hun til USA for å besøke en kompis. De skal besøke Seattle og California, samt dra på Moby-konsert. Hun synes det er godt å kunne ta seg tid til slikt.

– Jeg gjør det jeg har mest lyst til. Jeg stortrives på jobben og etter arbeidstid gjør jeg som jeg vil. Dette har jeg behov for nå, sier hun. – Men jeg er ikke en person som gir blaffen. Å ikke studere er et valg jeg står ved.

– Lov å undre
– Ordet ”ambisjon” grenser mot motivasjon, arbeidsglede og nysgjerrighet. Unge mennesker har liten arbeidserfaring slik at disse tingene hele tida endrer seg hos dem, sier Tor Bollingmo, leder ved Origo-senteret. Hit kommer NTNU-studenter for hjelp og råd med studiesaker og jobbsøknader, samt drahjelp når de har dratt veggen.

Bollingmo har inntrykk av at studenter velger utdanning og yrke mest ut fra faglig interesse og muligheter til å utvikle seg på egne premisser.

– Lønn og sosial status settes lavere. Det har blitt stadig mer legitimt å lure på hva man vil, sier Bollingmo.

Kravet progresjon i studiene er strengt, og gjør det vanskelig å være ubesluttsom lenge.

– Du får kniven på strupen av Lånekassen ganske raskt om du ikke følger normal studieprogresjon. A4-studenten blir det vanlige, flere får utdanning og de kommer raskere ut i arbeidslivet, sier Bollingmo. – Men studentene synes de har det kjempebra, og det er omgangen med andre studenter som er viktigst. De sosiale egenskapene man får under studietida skal ikke undervurderes.