Cover story of The Market magazine, October 2011. Original article here.

A vintage flair
Our love for vintage fashion is in full bloom. Actors are gliding up the red carpet in gorgeous 1980s Valentino, while fashionistas are strutting down the high street in retro-fabulous 1950s frocks. A good piece of vintage clothing is an expression of individuality, one that often comes at a discount to buying a new designer item as well. On the other hand, auction houses are fetching increasingly higher prices for the most exclusive pieces, meaning there is also a growing investment case for vintage fashion.

“The trend for celebrities to prefer vintage couture to new has certainly brought the idea to the watching public at every red carpet event,” says Pat Frost, director of fashion and textiles at auctioneers Christie’s. “Fashion has, and will always be, influenced by the fashions of the past.”

Angelina Jolie and Anne Hathaway are among stars often opting for vintage couture for Hollywood premieres, while Kate Moss and Lily Allen both drew heavily on the past during their lace-dripping weddings earlier this year. For a different expression of the vintage trend, Alexa Chung is among starlets often seen stepping out in funky 1980s frayed shirts and battered denim. While their interpretation may be different, the conclusion remains the same: the past is the place to look for inspiration.

Collectors’ treasures
For the most exclusive garments, the growing popularity of vintage fashion means prices at auction are rising. Selling prices can breach the six-figure mark if collectors get particularly excited.

“At the top end, you see individual pieces regularly going for over £10,000,” says Kerry Taylor, founder of vintage fashion specialist Kerry Taylor Auctions. Taylor’s customers are often museums or large private collections, but she also sells to wealthy individuals or stars looking to make a splash at their next event.

“We had a vintage Yves Saint Laurent dress from his Mondrian collection in a recent auction, and it sold for £27,000. We had a museum vying with a lady wishing to buy it to wear,” says Taylor. She lists Chanel, Paul Poiret, Madeleine Vionnet, Balenciaga, Charles James and Christian Dior among the most collectable names, “but recently we have seen a lot of interest in Japanese designers too, such as Yohji Yamamoto”.

Taylor started her career at Sotheby’s and continues to act as a textile consultant for the auction house. Now recognised as one of the UK’s foremost experts on vintage fashion, she offers a free valuation service, and will take on items priced as low as £100 if they draw her interest: “At the lower end of the market there is such excellent value for money. You can spend less money than you would in Prada and buy something like a lovely 1930s bias-cut evening gown instead.”

Buy what you love
While wearing your 1960s ‘Space Age’ Cardin dress would certainly turn heads at the party, be warned: the investment value of a piece like this is just a wine-splash away from junk status.

“We always advise to buy what you love, rather than buying purely for investment,” says Frost at Christie’s. “But there are no two ways about it: wearing vintage couture will damage it. If looking to buy for investment, condition is crucial, as well as no alterations. It must be totally original.”

Christie’s fashion sales have included pieces ranging from “Frederick Worth in the 1880s, [when he made] gowns for the dollar princesses disembarking in Paris at the start of their European tour”, up to the 1990s; “we sold a Jean Paul Gaultier cone-breasted evening gown belonging to Anna Piaggi to the Metropolitan Museum.”

While exclusive haute couture fetches the biggest prices, there is also a significant market for good condition prêt-a-porter pieces from popular designers. When considering what to buy, investors should look for items that are in optimal condition, that have not been altered in any way, and preferably garments stemming from the designers’ peak era.

“The important years will vary according to designer. If you buy today’s collections off the runway, you will probably have to wait 20 years before it is worth more than you paid. However, no one knew that Alexander McQueen would die so tragically young, so his clothes are already valuable,” says Frost.

The celebrity factor is not to be sniffed at; Kate Middleton’s infamous sheer mesh dress went under the hammer for £65,000, despite being made by an unknown designer.

“Put an item into historical context and you can double its value,” says Taylor, who last year sold the black taffeta dress worn by Princess Diana at her first official engagement for £192,000.

Leather treats
Changing trends, and the fragile nature of many fabrics, mean buying fashion as an investment does not come without an element of risk. Still, if done right, Taylor argues that vintage fashion can certainly be a cash-making venture:

“Take the YSL Mondrian dress I sold for £27,000 in March: I sold that very same dress in 1991 for £2,000. That was a great investment for the owner,” says Taylor. Asked if this case is an exception, she asserts that it is not: “If you are buying really excellent pieces you cannot really go wrong, because there is a finite supply.”

Those who are still worried about moths eroding their investments may want to consider buying a vintage handbag instead; bags and luggage from classic brands such as Hermès and Yves Saint Laurent fetch good prices at auction and are less susceptible to damage. Last year Christie’s sold a cherry red alligator Hermès Birkin bag for a record £49,250.

At the lower end of the price spectrum, buying vintage leather may mean getting your hands on a bargain. “Buying a designer bag at auction is a good way to bypass waiting lists for exclusive handbags, as these can stretch up to several years,” says Claire Browne, costume and textiles specialist at Bonhams auction house.

In addition to selling leather and clothing, Bonhams has a large vintage lace section, selling items such as fans and linens, meaning there are several categories to choose from for investors interested in vintage. The buyers’ market is international, says Browne, who estimates a third of her customers to be international: “The Chinese market is very strong right now, but we also see interest from USA and Japan. UK buyers tend to focus more on antiques, while the fashion interest often comes from further afield.”

High street vintage
As few of us have the stomach to risk ruining a museum-grade dress by wearing it, a vintage shop catering for more moderate budgets may well be the primary port of call when looking for something to wear.

An overflowing second hand shops comes with the hope of yielding the ultimate bargain, but chances are it will cost you hours of digging through piles of stock. Instead it may be worthwhile to go to a more upmarket vintage shop, where only the best items will be displayed.

This is the advice given by Juliet Andrew-Orji, a vintage-lover who grew up next to London’s Portobello Market; she watched it grow from a local favourite for quirky finds to a fashion destination frequented by stylists and celebrities. Earlier this year, Andrew-Orji took the plunge and opened her own vintage shop, Abbigail’s Closet, where she sells carefully selected finds.

“The more experienced vintage fans tend to love fashion from the 1920s and 1930s, as this is hard to find in good, wearable condition,” says Andrew-Orji. “A safer era for those just getting into vintage is the 1960s and 1970s; especially the latter is a decade with so much diversity that it has something for everyone.”

While vintage fashion tends to attract people looking for an individual expression, the rising number of celebrities adopting the trend has brought it into the mainstream, says Andrew-Orji; “In the past six years it has really been picking up. This means prices at the markets have changed too – it used to be so cheap!”

Early bird special
The hardest core of vintage aficionados knows that the ultimate bargains are reserved for those who put in the legwork: hit the markets well before the dawn chorus, roll up your sleeves and start digging.

One of the UK’s best hunting grounds for vintage buffs is Sunbury Antiques Market, which kicks off at 6.30am every other Tuesday. Located at Kempton Park racecourse in Middlesex, 800 market stalls cater to your every vintage whim at this fair, which was established by Sue Cruttenden in 1979 and is now being run by her son Edward.

“The trend of celebs mixing and matching with vintage has been a real kick for us. Lots of people come to Kempton looking for vintage pieces to wear. We also regularly get buyers looking to stock their shops,” says Edward Cruttenden.

The vast market space does not separate its wares into sections, a move Cruttenden says is deliberate as they want to encourage people to have a walk around. “People come from all over Europe to trade at Kempton. It is such a buzz – at 6.30am the doors open and by 1pm it is all over. We get the little old ladies from down the road, we get the celebs, and we get the Brick Lane shop owners coming to buy stock.”

Cruttenden is keen to protect the privacy of his customers, both the many celebrities who make their way out to Sunbury, as well as the buyers and stylists who get up at 4am to drive out to Middlesex to source stock from favourite sellers. This is why he does not allow cameras: “You will certainly not see us on [BBC’s] ‘Flog It’.”

While shoppers can get great prices at Sunbury, much of the attraction of the market lies in buying the goods straight from the source. “You get to buy things directly from the guy who cleaned out an old house and drove everything to Kempton. […] You can find some classic pieces here,” says Cruttenden, whose advice to buyers is to let their hearts get the final vote when deciding what to buy: “If you love it, then go for it.”

Published in This Is Tomorrow, 2011. Original article here.

Interview with Keith Harrison
Jerwood Makers Open, London

It doesn’t really look like much at first, Keith Harrison’s contribution to the Jerwood Makers Open. At first glance, ‘Float’ is a stack of wooden boxes, still strapped to the transportation pallets as they greedily take up most of the main gallery. But while deliberate, this first impression is a lie. Take a closer look and so much more is revealed, and it is wonderful.

“I would hope the work evokes a sense of monumentality,” says Harrison. “I am interested in the line between creation and destruction, functionality and obsolescence.”

There were many wide eyes in the audience during Harrison’s performance on the opening night of the Jerwood Makers Open, which presented the four recipients of the Jerwood Visual Arts grant for applied arts. Flashing a modest smile towards the crowd, a tracksuit-clad Harrison climbed on top of the float, where he perched down and turned up the volume. The boxes making up ‘Float’ are in fact speakers, delivering sound from the audio equipment sitting on top. A fragile sound squeezes its way through the electronics, struggling with the clay which has been poured inside. The clay changes the sound, and in return, the reverberations of the music causes it to break down. Soon it will all be destroyed, but until that happens, the work is a determined flag whacked into the ground in celebration of hope over logic.

A significant inspiration for ‘Float’ is Werner Herzog’s 1982 film ‘Fitzcarraldo’. In particular, Harrison was moved by the scene where the title character travels up a Peruvian jungle river in a steam boat, playing Caruso through a gramophone to communicate with the locals. But Fitzcarraldo first had to haul the steamer over a mountain, a mad feat driven by obsession.

“The film was the starting point from which I made a number of drawings, trying to find an equivalent to the scene in the film. The speakers themselves start to make up the form of the vessel on which the decks would sit,” says Harrison. “The aesthetics of the work are in many respects also derived from the function of the clay and electronics,” he adds, explaining how the raw clay functions as an insulator, internalising the sound and creating vibrations due to the tension of the suppressed energy. The clay will break down gradually, releasing the sound more fully with each play.

“The title ‘Float’ has associations with the ship in the film, but is also a reference to carnival and sound systems in dancehalls and racked up on lorries,” says Harrison. “Although the film Fitzcarraldo, and the experience of Jah Shaka’s soundsystem [at St George’s Hall in Exeter, 1994], were central to the development of the work, I hope it stands rather more enigmatically between the two as a work in its own right – as an oversized monument with a capacity to do damage to itself and the surroundings.”

This potential for damage stems partly from the size of the piece and the sheer number of speakers, as it is positioned threateningly close to the glass wall in the gallery. But there is also an element of destruction in the fact that the audio equipment has been deliberately compromised by the clay, and it is a wonder it works at all. “[The clay] renders the work poised between the damage it could cause [due to] the clay’s potential as a projectile as part of a sound blast, and the nullifying role the clay plays as an absorber of energy.”

‘Float’ is part of a series of experiments in clay, a theme Harrison says he is not quite finished with: “All previous works have been a series of live experiments combining the constants of clay and electricity with a third factor employed in attempt to disrupt this relationship.” With ‘Float’, sound is the disruptor, but Harrison says he may use something else next time: “There are a number of projects involving underfloor heating and telephone switchboards that I would like to realise in the future.”

So what will happen to the work once nature has taken its course? Harrison hopes ‘Float’ will last until the end of the exhibition, but this depends on how loudly the music is played. “Ultimately I would like to put the work into a carnival, like Notting Hill or Bridgewater, travelling on the back of a flatbed lorry and play it to destruction,” says Harrison. “In the end all [my] works are optimistic acts in which potential for failure is actively embraced in pursuit of a notion. An audience is required to bear witness to this act.”

However much optimism Harrison or his audience can manage to muster up, the destruction of ‘Float’ is certain. But still, as the work slowly breaks down, there is something deliciously defiant about the attempt to deny the inevitable. With each play a new sound is created, and this causes further destruction. Fitzcarraldo’s vessel did not make it in the end, and neither will Harrison’s. But the answer may well be in the attempt; as Harrison says: “I want to get the ship over the mountain.”

Published in Idol Magazine, 2011. Original article here.

JJ Abrams’ memory lane
With otherworldly successes such as Star Trek and Lost on his record, it’s clear JJ Abrams has a thing for the supernatural. With his new film Super 8 there’s plenty of mystery, but this time it’s personal. We sat down with JJ Abrams for a chat about creating a teenage world, working with a childhood hero, and learning to trust your own voice.

“I was definitely the fat kid making movies. I was the loner oddball kid who didn’t have the confidence,” says JJ Abrams. It’s still all about the films, although it’s safe to say life has changed since the days of Abrams’ early directing efforts. But even at 46, the director has some of the geeky kid left in him as he greets me with a polite handshake, in his horn-rimmed glasses, blue checked shirt and a curly mop of hair standing on end. Elle Fanning, Super 8’s sparkling leading lady, called him “a big kid” at the press conference earlier in the day, and it’s easy to see why. When Abrams gets excited about a topic there’s no stopping him: words stumble out and hands gesticulate wildly, oblivious to time-keeping PRs tapping their watches.

While Abrams is sticking with a sci-fi theme with Super 8, his new Hollywood release takes him back to own teenage experiences with a camera loaded with 8-millimetre film. Super 8 is set to 1979, where a group of teenagers are making a film much in the same way Abrams used to do: “I felt it would be fun to revisit that period of my life.”

The retro setting prompted Abrams to get in touch with the man who for him is the embodiment of the era’s cinematic style: Steven Spielberg. “He just got it instantly. He said ‘Yes, I love that idea’.” Spielberg and Abrams ended up developing the story about the young filmmakers into a larger sci-fi adventure, where the kids become witnesses to a massive train crash outside their hometown. Amazing discoveries follow as they start digging into the mysterious circumstances surrounding the accident.

But this isn’t the first time Abrams has worked with Spielberg. It was a teenage JJ who, at 15, received a surprising phone call from the director. Spielberg had taken notice of Abrams and his friend during a Los Angeles film festival: “We were asked, ‘Would you be interested in repairing Spielberg’s old 8mm films?’ We were confused as hell by this,” laughs Abrams. Because with 8mm-film there’s only one copy, meaning Spielberg was trusting a couple of random kids not to wreck his originals. “It made no sense at all. When I talk about this with him now he says, ’Well I knew you guys would take care of it.’ I still don’t believe him. It’s a ridiculous story, but it’s true.”

Abrams never met Spielberg during this early restoration project, but the experience became a turning point. When the two directors finally met many years later, Abrams was keen to see if Spielberg remembered who he was: “My heart was pounding!” But sure, Spielberg remembered young JJ, and told him he’d been following his career. Abrams called his friend as he was driving home to tell him about his long-awaited meeting with his hero: “I remember looking up and I was completely lost, I had no idea where I was driving. I was so excited!”

As a young filmmaker, it was a valuable lesson for Abrams to be able to see the early efforts from a leading director, and to understand that no one makes Jaws without some practice first. Back then there were no DVDs with hours of background materials, so it was a rare insight into the process.

“But I am still terrified by everything I do, what the reaction will be. The confidence [the Super 8 filmmakers] have is something I would see in friends of mine from school, and just … where the hell does that come from!” Abrams laughs.

But modesty aside, the director has become one of the most popular new names in Hollywood. Amongst his new projects is a script collaboration with the author Colum McCann, and Abrams hopes to start filming a new Star Trek film soon: “The script is being worked on right now so I’m looking forward to seeing it.”

So after working with Spielberg can we now say the teacher has become the master? “Eh, that sure hasn’t happened,” says Abrams, chuckling. “But I will say that working with Steven has been an education. Partly one in temperament and patience, and also going back to confidence, in trusting your own voice.”

As a sci-fi director, Abrams is quick to praise advancements in technological, which mean he can deliver increasingly better special effects. But there is no doubt the 1970s world of Super 8 has brought on a bout of nostalgia.

“And I think it goes far beyond just film. There is now a kind of instant information, instant purchase, instant understanding that is so counter-intuitive and lacking in experience. Think about [when you had] to get in your car or on your bike and go to the store, walking through the aisles, hearing the other music and finding the album and going to buy it. Then you pay and you’re meeting the person who’s working there … There’s a whole investment into that and when you get home you make sure you listen to that song or the whole album because you’ve just [done all this].”

The PR has is now loudly clearing her throat; we have gone over our allotted time. But Abrams isn’t finished, so he apologises and talks even faster: “There was such a thrill working on a story that existed in an environment pre-cellphone, pre-VHS, pre-downloads. It made me miss it, frankly. … [Now], by not requiring any real investment in time or thought, both the desire for things and the acquiring of things lacks any sort of effort. There is a sort of entitlement to knowing [we can] contact the person we want right away. That is so not the way it used to be, and there is something wonderful about the unknown and the unpredictable. It’s getting increasingly harder to find.”

Published in Ballad Of … magazine, 2011 (Ballad of Lola-Bacon). Original article.

When you get to heaven you can taste the Milky Way

A pet could be the perfect alibi to make sure I don’t come across like a nutter when I talk to myself. These are the kinds of thoughts that cross my mind when I feel the draft from the unused cat flap in my front door. Although having a heartbeat at the receiving end of my mumblings could well backfire, turning me into the ‘crazy cat lady’. It’s a concern, but my ankles tickle at the thought of a furry body squeezing by. And there are those words again: I think I want a cat. It’s an instinctual thing, this furball craving, but when I think about it properly I know I’m probably unfit for pet parenthood. Not only am I absent-minded and hardly ever at home, but in terms of pet care I come from dodgy stock. I’m warning you now: this next bit is bad.

A long time ago my parents and I had a cat. I was too young to remember but the pictures show a sturdy, black and white thing called Mons. The poor moggy was left to fend for himself for most of the day while my parents worked, and so he would go roaming around the village. The farmers would find the neglected pet hiding out in their barns, and call my dad to come pick him up. But it gets worse. One day, tired of driving around after the cat, my dad okayed one of the farmers’ suggestions for a more permanent solution: death by shotgun. Mons, just wanting some company, never saw it coming. And yes, it gets worse. According to family legend, Mons was shot on three different occasions. My dad, an educated man of good standing in the community, green-lighted cat-murder on three separate occasions; after all, it’s hard to identify a cat over the phone. One of them was probably the long-suffering Mons, but I expect all three will be lined up as obstacles when we get to heaven.

You may be relieved to hear my family gave up on keeping free-roaming animals after this dark time. A few years of budgies followed – a more manageable pet with the caging and all. It was a success for a while, as the first bird, a blue one called Polly, was lovely. He would sit on your finger and eat food from your mouth if you let it (which I did, because I was seven). If you spoke to him he’d speak back, a long ream of gargled noises interspersed with mentions of his own name. Best bird ever, that Polly. Then we went away one weekend and my dad left the fireplace chimney vent open, and Polly suffered death by freezing.

Once my parents were reasonably confident their seven-year-old had recovered from the image of Marigold-clad hands carrying the stiff budgie out to the bins (any day now), a replacement was procured. Enter Viggo, identical to Polly on the outside, like night and day on the inside. Viggo was skittish – he didn’t want to sit on your finger, he only ate brand-name birdseed, and he certainly didn’t speak. I tried to engage with Viggo, but to no avail. I’d feed and water him at reasonable intervals over the next few years, but Viggo was mostly left to his own devices. Eventually he died too, presumably of natural causes, or possibly of exposure to a hostile environment.

The bird era is at least 15 years ago now and no more pets have been killed, but then again there haven’t been any to keep alive. My dad, chief villain in the story, is now a dog-owner – a bold venture if you ask me, but he assures me it’s insured (presumably for death by drowning, as they live by the sea). And as the dog turns five, I’m thinking maybe a cat would be fine living with me after all. Because I’m finding myself going more and more gooey-eyed over the little creatures, with their little furry faces, whiskers, soft coats and springy tails. And the paws! The paws are possibly the best part. Enviable sense of independence and adventure too, plus a whole nine lives to give us the best odds possible.

I realise the way I feel about cats is the way girls my age are supposed to feel about babies, but it seems I’ve got my biological wires crossed. Because it’s only when I see something with four legs and a tail that I understand what my friends mean when they coo over little humans. You know, I’m thinking maybe one cat isn’t quite enough; I ought to have two. Florence and Felicity, they’d be called, Flo and Flik. We’d talk all the time, and you could call me crazy but I really wouldn’t care.

Dagbladet, juni 2011.

JJ Abrams’ nostalgitripp
Med titler som Star Trek, Lost og Alias på rullebladet er det tydelig at filmregissør JJ Abrams har en forkjærlighet for det fantastiske. Men med Super 8, hans nye film, nå har det blitt personlig.

”Jeg var absolutt den småfeite guttungen som bare ville lage film,” sier JJ Abrams. ”Jeg var han raringen som holdt seg for seg selv og hadde null selvtillit.” Mens det er fremdeles film det går på så kan man trygt si at livet har endret seg for Abrams siden den gang. Med blårutete skjorte og det krøllete håret stående rett til værs, er det en høflig og vennlig Abrams som møter oss i London. Elle Fanning, filmens sprudlende hovedrolleinnehaver, kalte ham ”en stor guttunge” under pressekonferansen tidligere på dagen, og det er lett å skjønne hvorfor. Når Abrams fatter entusiasme for et tema går det fort i svingene: ordene bobler fram, hendene gestikulerer heftig og et nesten barnslig glimt sees i øynene til den 46 år gamle regissøren.

Ungdomstid og mysterier
Abrams’ nye Hollywood-film, sci-fi thrilleren Super 8, er basert på hans egne ungdomsopplevelser med kamera ladet med ”Super 8” smalfilm. Satt til 1979, filmen gjør oss kjent med en gjeng ungdommer som lager film på samme vis som Abrams selv gjorde: ”Jeg syntes det var artig å besøke denne perioden i mitt liv igjen.”

Dette var også grunnen til at Abrams ringte til mannen som for han er synonymt med 70-tallsfilmer: Steven Spielberg. ”Jeg sa jeg ville lage en film om unge filmskapere og han skjønte med en gang hva jeg snakket om.” Spielberg og Abrams endte opp med å kombinere historien om ungene som lager film med en større sci-fi historie, der et tog som frakter mystisk gods krasjer utenfor småbyen deres. Når ungdommene begynner å grave etter sannheten bak ulykken fører dette til fantastiske oppdagelser.

Tidlig tillit fra Spielberg
Men dette er ikke første gang Abrams har jobbet sammed med Spielberg. Da Abrams var bare 15 år gammel fikk han en overraskende telefon fra filmhelten, som hadde lagt merke til Abrams og kameraten hans under en filmfestival i Los Angeles. ”Vi ble spurt om vi hadde lyst til å restaurere Spielbergs gamle 8-millimeter smalfilmer. Vi trodde det måtte være noe tull,” ler Abrams. For med smalfilm er det bare én versjon – Spielberg stolte altså på at disse 15-åringene som han aldri hadde møtt ikke kom til å ødelegge originalene. ”Det var bare helt merkelig. Jeg har spurt Steven om det senere, men han sier bare at han visste vi kom til å ta godt vare på filmene. Det er en latterlig historie, men det er sant.”

Abrams møtte aldri Spielberg som tenåring, men opplevelsen satte spor. Da de to regissørene treftes mange år senere var Abrams spent på om Spielberg husket hvem han var. ”Jeg hadde sånn hjertebank! Men jo da, han husket alt sammen. Jeg var så begeistret at jeg kjørte meg bort på vei hjem!”

For Abrams var det en verdifull lærdom å få se de første filmene til Spielberg, og forstå at helten ikke lagde Haisommer på første forsøk. Den gangen hadde vi jo ikke DVDer med timevis med ekstrastoff, så dette var et sjeldent innsyn i prosessen. ”Men jeg er fremdeles like nervøs etter hver film, jeg er alltid redd for hva folk vil si. Den selvtilliten som filmskaperne i Super 8 har, jeg ser den hos andre men lurer fremdeles på hvor i all verden kommer den fra!” Abrams går opp i fistel og ler.

Men beskjedenhet til tross, regissøren har blitt ett av Hollywoods mest populære navn. Blant hans nye prosjekt er et samarbeid med forfatteren Colum McCann, og Abrams håper å starte filming av en ny Star Trek film snart: ”Manuskriptet er i produksjon nå, og jeg gleder meg til å lese det.”

Så etter å ha jobbet med Spielberg, kan vi nå si at lærlingen har overtatt mesteren? ”Eh, nei det kan vi absolutt ikke!” Abrams ler høyt. ”Men jeg har lært utrolig mye av å jobbe med Steven. Mye om temperament og tålmodighet, men jeg har også blitt påminnet om hvor viktig det er å ha tillit til meg selv, å stole på min egen visjon.”

Teknologiske framskritt?
Abrams regner med det neste Star Trek-kapitlet kommer til å bli filmet i 3D, men egentlig er han ikke særlig begeistret for dette formatet. ”Jeg vil heller lage en film som fokuserer på karakterene isteden for å lage en innlevende 3D-opplevelse. Ikke at det nødvendigvis er enten-eller, men jeg synes at om filmen funker så blir du dratt inn i historien uansett.”

Som produsent av sci-fi filmer er Abrams rask til å rose teknologiske framskritt som gjør det mulig å lage stadig flottere spesialeffekter. Men det er ingen tvil om at 1970-tallsverdenen i Super 8 har vekket en viss nostalgi. ”Og det handler ikke bare om filmskaping. I dag kan vi kjøpe ting, eller finne ut av ting, uten å måtte vente. Før måtte du sette deg i bilen og kjøre til platebutikken, lete i hyllene, betale i kassen og prate med de ansatte. Når du kom hjem så hørte du på albumet i timevis. Men når jeg kjøper musikk på nettet nå så hender det jeg ikke hører på plata en gang! Og det er fordi jeg ikke har investert i opplevelsen,” sier Abrams.

PR-representanten har kommet inn i rommet og står og kremter, vi har snakket for lenge. Men Abrams er ikke ferdig, så han ber om unnskyldning og snakker enda fortere: ”Det var så gøy å jobbe med en fortelling som fant sted før mobiltelefoner, før video, før internett. Jeg tror det er noe i dette – at fordi vi ikke bruker tid på å skaffe oss ting lenger så tar vi ting mer for gitt. Slik var det ikke før, og det er noe fantastisk med det, noe ukjent og uforutsigbart som er stadig vanskeligere å finne.”

Dagbladet, juni 2011.

Elle stjeler showet
Hollywoods nye stjernefunn, Elle Fanning (13) synes fremdeles det er rart å tenke på seg selv som kjendis. Men det er ingen tvil om hvem som stjeler showet i JJ Abrams nye film, sci-fi-thrilleren «Super 8».

Regissør JJ Abrams var så hemmelighetsfull om sin nye film at skuespillerne ikke engang fikk se filmmanuset før de hadde sagt ja til rollen. Men for Elle Fanning var ikke dette noe problem.

– Jeg visste bare det var JJ Abrams og Steven Spielberg som skulle lage filmen, så jeg sa det var greit uansett!

Elle Fanning var sprudlende blid da Dagbladet traff den unge stjernen i London. Hun virker mye eldre enn sine 13 år, både på lerretet og ansikt til ansikt. I «Super 8» spiller hun en av seks venner som blir vitne til en rekke mystiske hendelser mens de lager film med et Super 8-kamera. Både Abrams og Spielberg, filmens produsent, startet sine karrierer med 8mm smalfilm som tenåringer, så dette er et personlig prosjekt for dem begge.

– JJ er som en stor guttunge og han var fantastisk å jobbe med. Men jeg hadde knute i magen før jeg traff han første gangen. Jeg har det hver gang jeg treffer en ny regissør, det er jo ikke som om jeg er noen stor stjerne, sier Elle.

Der er det mange som vil si seg uenige, da Elle har en imponerende CV allerede og framstår som en av Hollywoods mest lovende unge skuespillere.

– Jeg ser slett ikke slik på det selv, jeg er jo bare en vanlig skolejente! Det er veldig rart å tenke at folk vet hvem jeg er, sier Elle, som hadde engelskprøve om morgenen rett før intervjuet.

Elles filmdebut fant sted da hun var bare to år gammel, og film er absolutt det hun vil drive med resten av livet. Hun følger i fotsporene til søsteren Dakota, men det er få tegn til søskenrivalisering i familien Fanning.

– Det vi slåss om er klær! Jeg låner fra Dakota hele tiden og hun liker det slett ikke, sier Elle.

«Super 8» er satt til 1979, noe som har inspirert en interesse for 70-tallsklær for motebevisste Elle. Men hun imponerte også sine mannlige medskuespillere på fotballbanen, og forteller stolt om da hun scoret touchdown.

– Vi ble veldig gode venner. Jeg ble absolutt en av gutta.

– – –

CV: Elle Fanning
13 år gamle Elle Fanning hadde sin filmdebut som toåring, da hun spilte en yngre versjon av søsteren Dakota i «I am Sam». Elle har siden spilt i over ti filmer, deriblant «Reservation Road», «The Curious Case of Benjamin Button» og Sofia Coppolas «Somewhere». Hun har roller i kommende filmer fra Francis Ford Coppola og Cameron Crowe. Fanning mottok nylig prisen for årets beste skuespiller fra Young Hollywood Awards.

FAKTA: Super 8
Den nyeste filmen fra JJ Abrams, regissøren fra «Star Trek», «Lost» og «Alias», tar oss tilbake til 1979, der seks tenåringer lager en zombiefilm med et Super 8-kamera. Under filmingen blir de vitne til en voldsom togkollisjon, og snart begynner merkelige ting å skje i småbyen. De unge filmskaperne begynner å grave etter sannheten, noe som får store og fantastiske konsekvenser. Produsert av sci-fi veteran Steven Spielberg, «Super 8» har premiere i USA 10 juni, og slippes i Norge 29 juli.

Adresseavisen UkeAdressa lørdagsbidrag,  24 august 2002

En verden av tid
Sola steker på de høye murene. Det er påfallende stille. Bak lave bygninger ligger en fotballbane der ingen spiller. Ingen har det travelt. Tid er det overflod av i Trondheim fengsel.

I dette adskilte samfunnet bor folk som jobber, spiser og ser TV slik som vi alle gjør, men med en viktig forskjell: de er fratatt kontrollen over egne liv. De skal straffes. De er 118 mennesker som samfunnet mener vi må beskyttes fra.

– Man blir vant til å bo her, det føles til og med litt beskyttende, sier ”Jan”. Vi treffer ham på cella på kontraktsavdelinga. Jan (31) har seng, skap, skrivebord, hyller og en vask på det knøttlille rommet. TVen har han byttet ut med en PC som han bruker til studiene i psykologi.

– Jeg tenker ikke så mye på at jeg er i fengsel. Du har ikke noe forhold til så mange år fram i tid, sier Jan.

Han har en gitar, Ringenes Herre i bokhylla, og Pompel og Pilt og noen damer på veggen. Han har fire år igjen av en dom for drap.

– Livet blir spesielt i fengsel. Du går på nødbluss. Tilværelsen her har en falsk enkelhet som kan være skummel, sier ”Morten”.

Vi har flyttet oss fra cella til Jan og inn på musikkrommet. Der er det stereoanlegg, stor bokhylle, sofa og teppe på gulvet. Dette er noen av frynsegodene for å bo på kontraktsavdelinga. Der må de innsatte avgi jevnlige urinprøver, holde seg i jobb eller skole og oppføre seg bra. Morten (26) sitter på domsavdelinga i etasjen under. Han avventer sin tredje narkotikadom, og tror han blir sittende til 2005.

– Problemet er å forholde seg til normale ting når man skal ut. Her har man ingen utgifter å ivareta. Få føler ansvar for jobb, sier Morten.

Småtingene er ikke så ille lenger, synes de. De er vant til låste dører og til at andre bestemmer hva de skal ha til middag. Det verste er helheten. Å være sperret inne og ikke kunne bestemme over seg selv.

– Vi går forholdsvis mye fritt. Betjentene har vel enten slapp holdning eller tillit til oss. Det fungerer uansett bra, sier Jan.

Vakthavende førstebetjent Mette Buhagen sier konfrontasjonene oftest dreier seg om store ord, det er sjelden det blir kroppslig. Men det er vanskelig å både være kompis og påpasser.

– Vi representerer et negativt system for de innsatte. Vi skal ta oss av både rehabilitering og sikkerhet og havner ofte mellom barken og veden, sier Buhagen.
Fengselsbetjent Terje Krogstad er enig i at jobben kan være veldig tøff.

– Vi må skille knallhardt før og etter porten, sier Krogstad.

Betjentene mener at de innsatte er hardere og mer kyniske nå enn før. Kriminaliteten har økt og folk har sammensatte problemer. Unge menn med rusproblemer er den nye store gruppa.

Det er demotiverende når folk kommer tilbake til fengselet til tross for ordnet jobb og bolig. Morten hadde tenkt seg ut av narkotikamiljøet for godt da han satt på frigangshjem i vinter. Men han skyldte penger og bestemte seg for å gjøre en siste tur.

– Jeg hadde jo tenkt meg ut, men så røyk jeg inn for flere år til. Det var vel en kombinasjon av lite penger og få muligheter, sier Morten. Han rister på hodet.
Selv om de innsatte på domsavdelinga har fellesskap hver dag i nesten seks timer blir de sjelden gode venner.

– Folk er annerledes her inne, sier Morten. Det blir til at de som sitter inne ei stund holder sammen, men korttidssonere ”flyter” forbi. Grupperinger skjer også etter hva de soner for. Narkotikadømte kjenner gjerne hverandre fra før i en liten by som Trondheim.

– Mange som sitter her for rus har ikke tenkt å gjøre noe med det. De er på et for tidlig stadium i misbruket til å ville snu. Det må enten skje sent eller tidlig, sier Morten. De innsatte påvirker hverandre negativt siden de utveksler problemer, ikke løsninger.

Folk ryker veldig ofte inn igjen etter det første oppholdet i fengselet. Morten og Jan svarer bestemt nei på spørsmål om fengsel har en forebyggende effekt på mulige lovbrytere.

– Det er situasjonen som gjør at folk kommer tilbake. Sitter du her for svindel eller drap er det liten fare for gjentakelse, da det var omstendighetene den gangen som gjorde at det gikk som det gikk. Folk med rusproblemer vil derimot komme tilbake uansett hvilken straff de får, sier Morten.

– Da jeg kom ut av fengselet sist ble det fort til at jeg omgikk de som godtok meg. Eller rette sagt, de som godtok den de trodde jeg var, sier Morten.

– Jeg har studert og vil gjerne jobbe meg oppover. Men det største problemet når man er ute av fengsel er at man har ingenting reelt å gjøre om dagene. Alle trenger selvrealisering, og det er hardt å innrømme at man har kommet til kort, sier Morten.

Heller ikke Jan har konkrete planer om jobb ennå. Han vet det vil bli en knalltøff tid. Jeg spør om fengselsoppholdet har bidratt til noe som helst positivt for Jan og Morten.

– Skrekken for meg da jeg var yngre var enebolig på Byåsen, to unger, hund og en veltet trehjulssykkel foran garasjeporten. Det er jo heller en drøm nå, sier Morten.

Jan bryter inn. – Jeg tror ikke fengselet skal få æren for noe godt som skjer innenfor murene. Å sitte her gjør at folk brytes ned mentalt.

Førstesideoppslag i Adresseavisen, 16 juli 2002.

Livsverket i flammer
Martin Michaelsen sitter på kne ved vinduet i forretningen over gaten og kan bare se på at Vækteren bistro brenner ned. Familien har kommet og Martin har tatt av seg skjorten. Stemningen er intens. Familiebedriften lot seg ikke redde.

Arbeidsdagen til Martin Michaelsen startet som alle andre på Vækteren bistro. Han kokte kaffe og satte dagens boller og rundstykker inn i ovnen før han gikk opp for å jobbe på kontoret. Vaskehjelpen og han var de eneste i den nå totalskadde bygningen fra 1772 da brannen startet klokken kvart på ti.

– Jeg merket det luktet brent og gikk ned på kjøkkenet for å sjekke. Da sto frityren i brann, og jeg prøvde å slukke med et brannslukningsapparat. Da det ikke hjalp, slo jeg av sikringen til frityren – uten at det nyttet, sier Michaelsen.

Da hadde kjøkkenet blitt fylt av røyk og Michaelsen skjønte at han ikke ville klare å slukke. Sammen med vaskehjelpen sprang han over til forretningen Axel Bruun, som ligger på andre siden av Prinsens gate, og ba dem ringe brannvesenet.

– Jeg sprang tilbake over veien og banket på alle dørene i nabohusene og ropte at det var brann. Alt skjedde så utrolig fort. Flammene sto ut av vinduene i første etasje allerede før brannvesenet kom, sier Michaelsen.

– Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en familietur i fjellet og hadde derfor fem dagers omsetning liggende på kontoret, sier Michaelsen. Det var for mye røyk i huset til at han kunne gå opp på kontoret igjen og berge ut noe.

– Jeg tenkte det var ikke verdt å risikere livet for det, sier han stille.

Mens brannvesenet jobbet med slukningsarbeidet utover formiddagen, satt Michaelsen ved vinduet hos sportsbutikken Axel Bruun over gata. Kona og ungene kom i drosje fra Byåsen. Alle var tydelig preget av det som har skjedd.

– Faren min, Johan Petter, startet virksomheta på Vækteren i 1965. Jeg tok over for seks år siden. Nå vet jeg ikke hva som kommer til å skje. Jeg tror nok vi må rive hele bygget, sier Michaelsen, som er nevø av Trondheims gamle restaurantkonge med samme navn.

Utbrent
Brannvesenet fikk etter hvert kontroll over brannen, og konsentrerte seg om å begrense skadene på nabohusene da det ble klart at Vækteren-bygget ikke sto til å redde. Brannvesenet har ikke fastslått grunnen til brannen, men branninspektør i Trondheim brannvesen, Lars Wangberg, sier frityren kan være der det startet.

Brannen ble slukket rundt klokken halv to på ettermiddagen, og siden har vi drevet med etterslukking for å sikre at ingenting blusser opp igjen. Vækteren bistro er dessverre historie, bygget er helt utbrent, sier Wangberg. Han opplyser at rundt 20 brannmenn rykket ut mandag morgen. Politiet vil starte den tekniske undersøkelsen av stedet når brannvesenet har avsluttet slukkearbeidet. Dette vil først kunne skje tirsdag morgen, sier vaktsjef ved Trondheim politikammer, Geir Hilmarsen. Det er også uvisst hvor lang tid det vil ta for å kunne si noe formelt om hvordan brannen oppsto.

---

Oppfølgingsintervju, 17 juli 2002. 

Liv laga for Vækteren
Martin Michaelsen har hatt Vækteren i blodet siden han ble født. Nå står det bare utbrente rester av bygget igjen, men sjelen til Vækteren er langtfra død.

– Det er klart at bygget betyr mye. Men det er fars innsats som har gjort Vækteren til det den var. Han la hele sjelen sin i det, sier Martin Michaelsen (37). Johan Petter Michaelsen startet Vækteren bistro i 1965, samme året som sønnen Martin ble født.

– Han hadde vært på sykkeltur i Frankrike og sett softis. Så åpnet han isbar i Trondheim, i forreste rommet på Vækteren. Tre softismaskiner måtte til for å ta unna køen, sier Michaelsen. Etter hvert utvidet far butikken bakover bygget, der han serverte fish&chips som gjorde stedet berømt. Vækteren ble en av byens første kaféer der trivsel var en av ingrediensene.

– Vi bodde i andre etasje så jeg vokste opp på Vækteren. Den var familien min, og de ansatte der laget mat til meg når jeg kom. Far jobbet fra 12 til to på natten hver dag så om jeg ville treffe han så måtte jeg gå dit, sier Michaelsen. Han blir blank i øynene når han tenker tilbake.

– Far sier at å miste Vækteren er som å miste et barn. Men han vil ikke sitte og gråte over den, men heller se framover. Nå vil han se den bygd opp igjen, sier Michaelsen.

Michaelsen satt på kontoret i tredje etasje da han luktet røyk fra kjøkkenet i første. Da han kom ned sto frityren i brann, og han prøvde å slukke med brannslokningsapparat uten at det hjalp.

Han har hatt tanker om skyld for det som skjedde, men sier han ikke kan tenkte sånn. – Jeg gjorde alt slik jeg gjør hver morgen. Det er ekle tanker, så jeg prøver å ikke legge skylden på meg selv, sier han.

Michaelsen har så smått begynt å glede seg til å bygge Vækteren bistro opp igjen. Planen er at den nye Vækteren skal være ferdig om ett år.

– Vi har full forsikring, både for huset som far eier og for bedriften som er min. Avbruddsforsikringen gir oss ett år på å få i gang driften igjen, sier Michaelsen. Han vet det kommer til å bli knallhardt, men ser fram til leke med ideer til det nye bygget. De 14 ansatte vil bli permittert inntil videre.

Michaelsen har fått mange henvendelser fra folk som føler seg knyttet til Vækteren. – Far fikk telefon fra justisminister Dørum kvelden etter brannen. Alle jeg snakker med er oppriktig lei seg for det som har skjedd, sier han.

Det lukter svidd utenfor Vækteren bistro dagen etter. Skadene er store, men skiltet med vekterstaven har klart seg uskadd.

– Og så kjelen som henger ved døren skal få bli med på neste bygg, sier Michaelsen. “Denne kjelen er stjålet fra Vækteren bistro”, står det skrevet på kjelen, hvis noen skulle falle for fristelsen. For historien om Vækteren er langt fra over.

Adresseavisen, 8 august 2002

Svart magi
Mørk, varm og hjertegod. Det er noe helt spesielt med kaffe.

I mottakshallen til Kjeldsberg kaffebrenneri lukter det høylåve.

– Det er under røstinga at kaffesmaken kommer fram, sier Gunn Midtøy, produktsjef i Kjeldsberg kaffebrenneri. Både smaken og lukta av de grønne kaffebønnene minner om tørt gras. Fem til åtte minutter tumling i varmluft er nok til å omskape bønnene til det som gjerne kan kalles Norges nasjonaldrikk.

– Vi bruker flere sorter kaffe i blandingene våre. Dette er fordi de enkelte sortene svinger i kvalitet, sier Midtøy. Vi har fått servert hjemmelaget, det er Kjeldsbergs eget merke som er traktet denne morgenen.

– Denne kaffen er fruktig, aromatist og litt syrlig, sier Midtøy ettertenksomt når kaffen har fått rullet på tunga. – Noe mandelsmak, legger daglig leder Marius Maske til.

Bredde i smak
Testing av kaffeprøver er en alvorlig affære. Kaffesorten må bevise at den er oss verdig, det skal være langt mellom de dårlige bønnene. Vi får smake brygg fra Brasil og Colombia.

– Den brasilianske kaffen dyrkes lavtliggende. Bærene tørkes før bønnene tas ut, noe som gir en søt kaffe. Den colombianske sorten har modnet lengre i fjellområder. Bærene renskes rett etter plukking og bønnene legges i vann for gjæring. Dette utvikler fruktsmaken, sier Midtøy.

Jeg får sitte i den spesielle stolen ved det roterende smaksbordet. En liten vask står tilgjengelig for spytting. Og det er forskjell på kaffe; brasilianeren er mild og snill med en rund smak av brunt, kanskje nøtter. Colombianeren står i stram kontrast med krutt og spenst, og et hint om solbær.

Ferskvare
Norsk kaffe er lyst røstet i forhold til andre land.

– Lysere røsting krever mer av råvaren, fordi feilene kommer lettere fram. Nordmenn kjøper av verdens fineste og dyreste kaffe, sier Maske. Og såpass bør det kanskje være, da vi sitter gjerne med koppen ved hånda hele dagen. Men det er ingen kunst å ødelegge kaffe.

– Luft er kaffens hovedfiende. Når man heller kaffen over i boks blandes den med luft som gjør at oljene harskner, og kaffearomaen forsvinner. Den beste måten å oppbevare kaffe er i originalposen, med ei klemme på, sier Midtøy.

Andre synder er å ikke vaske kaffekanner og traktere, slik at det dannes belegg som gir dårlig smak på drikken. Man skal heller ikke la kaffen koke, det skal kun stå og strekke etter at vannet har kokt opp og kaffen tilsatt. Maksimal tid før kaffen blir dårlig er to timer.

Sør-Trøndelag 8 januar 2007.

Varme kropper i kalde London
De figurative bildene til Inga Dalsegg er en sjeldenhet i England, et land der kunsten domineres av det abstrakte og absurde. – Sånn er jo ikke livet, sier Inga.

En vandring rundt i Brick Lane Gallery, det lille galleriet i hjertet av Londons trendige østkant, gir et inntrykk av den kunsten som dominerer Storbritannia. Det handler om raske, skraverte linjer, fotomanipulering, brodering og abstrakte former.

Og midt blant dem henger de sjelfulle bildene til Inga Dalsegg (32) fra Rindal. Bilder som viser intime øyeblikk som de fleste av oss har opplevd, og som provoserer fram minner og følelser. Kunsten til Inga viser at vi mennesker er en del av jorda men at vi også hører til et annet sted, en tilstand vi opplever gjennom kjærligheten og lidenskapen.

Bildene til Inga i Brick Lane Gallery er del av utstillinga ‘Art in Mind’, altså ‘Kunst i tankene’, der hun er ei av ni som stiller ut. Hun viser seks bilder, alle malt nå før jul.

– Jeg har hatt en veldig produktiv periode, sier Inga.

Nakne menneskekropper forblir temaet, men de nye bildene er preget av varme farger og forelskelse. Kunsten har også blitt mer fotorealistisk, med livnære detaljer av elementer som er vanskelige å male, slik som hender og føtter.

– Det er jo først i ettertid jeg merker at stilen min endrer seg. Der og da tenker jeg bare at kanskje skal jeg bruke denne fargen i dag. Med disse bildene var målet å skape ei stemning som om menneskene ligger foran en peis.

Tilbake til England
Den berømte gata Brick Lane, som ligger i den populære bydelen Shoreditch, er mørk denne januarkvelden, men lyset skinner fra vinduet til Brick Lane Gallery. Når det blir for trangt inne i det lille galleriet trekker folk ut på gata med vinglassene sine. Inga rusler rundt og snakker med publikum, spent på om hun kommer til å selge noe, men mer opptatt av hvordan folk reagerer på bildene.

– Jeg liker å stå i bakgrunnen og følge med når folk ser på bildene mine. Det sterkeste er når de blir rørt. Når de tar til tårer er det like sterkt hver gang, sier hun.

Det er stort for Inga når en person, en menneske som er en fremmed, føler at kunsten hennes berører noe i dem selv. Ofte snakker hun med dem om det etterpå.

– Jeg samler på slike historier. Det er stort at jeg har laget noe som gir dem noe, sier hun, rolig og lettet nå som utstillinga har åpnet.

Kvelden før, vel og merke, var tilstanden en annen. Inga kom hesblesende ut av galleriet etter å ha hengt opp bildene sine. Den tykke vinterkåpa var alt for varm for England, ikke hadde hun spist siden frokost, og hun var utslitt etter å ha lempet koffert og bilder mellom bil, fly, tog og undergrunn hele dagen.

Men om hun var sliten så viste hun det ikke, for mer enn noe annet er Inga en energisk person. Hun er er virvelvind av ord, latter og entusiasme, hun snakker fort og mye. Annet er ikke å forvente kanskje, for hun har så mye hun skal få fram.

Inga ble invitert til Brick Lane Gallery etter at hun sendte bildeprøver.

– Jeg fikk en e-post fra dem og det var ikke måte med skryt! sier hun glad.

– De sendte visst ut 16,000 invitasjoner. Vi får håpe ikke alle kommer!

Inga er glad for å være i England igjen et par dager.

– Så klart jeg savner England! Jeg må hit flere ganger i året, og jeg får ofte besøk fra engelske folk til Norge.

Inga flyttet til England i utgangspunktet for å studere i Leicester, og å flytte tilbake til Norge var egentlig ikke del av planen.

– Jeg så slett ikke for meg at jeg kom til å flytte tilbake. Jeg hadde kjøpt meg hus og og jeg hadde to katter. Men jeg brukte en formue på å sende bilder fram og tilbake, og det hendte jeg måtte si nei til å stille ut fordi jeg ikke hadde råd. Og det gikk ikke an å si nei til det som jeg vil aller helst drive med, sier Inga.

Hun tenkte over saken et par måneder, og det var med tungt hjerte hun pakket alt hun eide og reiste fra byen og landet som hadde vært hjemmet hennes i sju år. Hjemme i Rindal tok det tid å tilpasse seg til det norske igjen, men så kom det en mann inn i bildet og da gikk jo det hele mye lettere. Inga og Odd Arne har vært gift i ett og et halvt år nå.

Barokk og samtid
Da Inga gikk på kunstskolen i Leicester var hun nesten for rebell å regne fordi hun ikke malte abstrakt.

– Det er jo ingen figurativ samtidskunst i England. Det handler stort sett om konseptkunst og installasjon, sier hun.

Hun trekker fram eksempler som kunstnere som limer plastskjeer på en vegg, eller som legger et kjøttstykke i en plastboks og lar det råtne.

Samtidskunst i England er dominert av det som kalles ‘Britart’, representert av Damien Hirst og Tracey Emin. Hirst ble kjent etter at han stilte ut en hai preservert i formaldehyd, etterfulgt av dyr oppdelt i biter slik at man kan se hvordan de ser ut inni. Mediefavoritten Emin ble berømt etter at hun stilte ut senga der hun lå i tre dager med hjertesorg.

– De skitne trusene til Tracey Emin… sier Inga og rister på hodet.

Hun vil heller snakke om pre-Rafaelittene som henger i galleriet Tate Britain. Der kan hun sitte i flere timer. Michelangelo og Caravaggio blir hun heller aldri ferdig med.

På spørsmål om hvilke samtidskunstnere hun beundrer kommer hun tilbake til Norge. Odd Nerdrum er blant favorittene, men det er Vebjørn Sand som får mest skryt.

– Han er utrolig talentfull, og så er han jo så pen og intelligent! Det blir litt sånn rockestjerne når han tar på meg. Vi er på fornavn da, sier hun fornøyd.

– Men kunstmiljøet i Norge er veldig lite i forhold til England da, mange færre aktører. Trondheim, for eksempel, er et miljø der det er veldig vanskelig å komme inn. Det er veldig lukket, det er ingen som er bra nok for dem.

Men kunsten til Inga selger bra, og hun er overrasket over responsen hun har fått etter utstillinger i Rindal og på Storåsfestivalen. Dette beviser at hun kan bo hvor som helst og fremdeles være suksessfull.

Det som ikke ord kan si
En forkjærlighet for det engelske språket henger igjen. Alle billedtitlene er på engelsk, og Inga synes det kan være forferdelig vanskelig å oversette dem.

– Det høres ikke bra ut, sier hun og rister på hodet.

– Det blir ikke det samme når man oversetter. Det er enklere å uttrykke seg poetisk på engelsk. I tillegg så har engelske ord ofte to meninger, noe som gjør ordspill mulig.

Inga er bevisst på at bildene hennes skal være tidløse. Som hun sier, Romeo og Julie går jo aldri av moten. Teknikken hennes, derimot, er mer gammeldags. Hun tynner ut malinga og legger den lagvis på bildene, og kan bruke flere måneder før hun får det slik hun vil. Det er denne metoden, et håndtverk nærmest å regne, som gjør at hun klarer å skape så realistisk lys og skygge.

– Jeg jobbet i mange år med å få til det, og prøvde mange forskjellige teknikker. Men jeg håper jeg aldri føler at jeg er ferdig med å prøve meg fram, sier Inga.

Inga tror fokuset på kropp er noe hun alltid kommer til å beholde.

– Jeg har aldri sett et abstrakt bilde som har gitt meg noe. Kropper er jo det vi alle er! utbryter hun.

Dette er et tema hun føler sterkt for, og argumenterer raskt og overbevisende med synlige utropstegn.

– Jeg prøver å uttrykke følelser i bildene mine. Jeg bruker lang tid på å tenke ut nye bilder, hva motivet skal være og hvordan jeg skal gjøre det. Jeg maler det som ikke kan bli sagt med ord. Ei natt kan jeg ha en drøm der jeg føler noe brunt. Det er få som forstår hva jeg mener. Elin forsto, sier hun.

I fjor var det ti år siden tvillingsøstra Elin ble drept.

– Man lærer å leve med det, men jeg er en annen person nå enn før. Jeg tenker på henne hele tida, når noe skjer som hun ville ha likt. Og så gjør jeg det alene.

Men Inga har det bra nå. Hun føler seg priviligert for å ha lov til å holde på med det hun gjør.

– Det interesserer meg hvordan jeg kan male noe som andre også føler. Alle skjønner kroppsspråk, selv om de ikke tenker over det. Alle har et forhold til det.

Foten innenfor døra
Kroppene er ofte et uttrykk for medmenneskelige forhold.

– Forelskelse og begjær er noe alle har opplevd en gang. Alle har vi vært rykende forelsket! Og mens vi er midt oppi det så tror vi ingen andre har noen gang opplevd det som vi føler nå.

Men i bildene til Inga kjenner vi det igjen. Selv om vi vil gjerne være unike så er det en sterk tiltrekningskraft i det å kjenne igjen sin egen opplevelse hos andre.

Tony Taglianetti, direktør ved Brick Lane Gallery, er også imponert av Inga.

– Jeg synes arbeidene til Inga er flotte, hun er en talentfull maler. God struktur, fine former og farger, sier han.

– Vi ser lite av denne typen kunst i England, og jeg har forhåpninger om at maling skal bli populært igjen i kunstverdenen. Jeg prøver å promotere malere så ofte jeg kan, legger han til.

Taglianetti og ‘Art in Mind’ utstillinga er knyttet til nettgalleriet artshole.co.uk, der bildene til Inga vil bli lagt ut. Han har også bekjentskaper i den engelske kunstindustrien, som alltid er på jakt etter neste funn. Og nå som Inga har en fot innenfor døra er det jo egentlig ingen grenser for hva som kan skje.