Språket nærmest hjertet

I avisa Sør-Trøndelag, November 2013. Originalartikkel her.

Språket nærmest hjertet
Ingenting slår å bo i utlandet for å virkelig lære et fremmedspråk. Men hva skjer med morsmålet for nordmenn som har bodd så lenge i utlandet at norsk ikke lenger ruller naturlig av tunga? Vi snakket med Orkdalingene Jonas Fjellvær i Belgia og Eva Frengstad i Australia, samt jentegruppa NW10 i England, om hvordan det er å leve på to språk.

Alle som har prøvd seg på en samtale med noen som ikke snakker norsk vet det kan være krevende. Du vet hva du vil si, men hvordan? Vi nordmenn er ganske gode på språk, særlig engelsk, men en meningsfull samtale handler ikke bare om gloser. men også om å kunne la setningene flyte. Som oftest går det greit å navigere fremmedspråklige restaurantmenyer, hotellinsjekkinger, samt å prate litt med folk på gata. Men etterpå er det en lettelse da, å få snakke det språket man bruker hjemme, det språket der man kan alle ordene og de kommer av seg selv.

Så hva skjer når et utenlandsopphold har vart så lenge at fremmedspråket har blitt det nye dagligdagsspråket? Dette er tilfelle for Eva Frengstad (41), som vokste opp på Fannremsmoen men har siden bodd i utlandet lenger enn hun bodde i Norge. Jonas Fjellvær (32) vokste opp vekselsvis på Orkanger og i Trondheim, før han flyttet til Belgia for over sju år siden. Begge to nevner med en gang hvor godt drikkevannet i Orkdal smaker når de snakker om hvordan det er å komme tilbake til Norge på ferie, noe kanskje få lokalfolk tenker like mye på. Men detaljen illustrerer hva som skjer etter mange år i utlandet: det som var vanlig før, er ikke vanlig lenger. I tillegg til dårligere springvann er det engelsk og nederlandsk som er mest vanlig for Eva og Jonas nå, ikke trønder. Så hva har skjedd med norsken?

Orkdalslivet i Australia
– Jeg sier hjemme når jeg snakker om Australia, og hjemme når jeg snakker om Norge, sier Eva. Hun har bodd i Sydney i 14 år, dit hun flyttet etter hun traff australske Mark i Spania. Men utlandet lokket lenge før den tid for Eva, som har også bodd i New York, Polen og San Francisco. – Vi blir nok boende i Australia, sier Eva, som er kunstner og grafisk designer. Sammen med Mark har hun tre barn: Maren på ni, Lukas på sju og Mikkel på tre, samt hunden Keith og hønene Kernel og Drumstick. – Vi har det flott her, med fantastiske strender og fin natur.

Eva føler seg hjemme i Norge med en gang hun kommer tilbake, og vil at ungene skal ha det på samme måten. Hun tar med seg familien til Norge stort sett hvert år. – Men vi håper å få noen år i Norge innimellom så barna kan oppleve landet ikke bare som ferie, men også å bo i Norge og gå på skole der, sier hun. At nordmenn er litt mer jordnære er en av tingene Eva har lagt merke til etter hun reiste bort, men språket er nøkkelen til at ungene skal føle seg norske. Eva snakker norsk til dem hver dag, og de to eldste går på norsk skole hver mandagskveld.

Eva har vært borte fra Norge lenge nok til at hun legger merke til å språket i Orkdalsregionen har forandret seg. – Jeg synes det litt synd at mer og mer engelsk blir brukt. Jeg snakker veldig orkdalsk, akkurat som jeg gjorde da jeg var yngre. Det er kanskje fordi jeg ikke har vært med på språkutviklinga, sier hun. – Jeg hører at nevøene mine snakker ‘finere’ enn det jeg gjør. Språket har vel utviklet seg. Pluss at de bor på Evjen! Det er jo stor forskjell på dialekta på Fannrem og Orkanger.

Fagspråk i Belgia
For Jonas har nederlandsk blitt mer naturlig enn norsk, hvertfall når han er på jobb. – Jeg er kjøleteknisk rørledningstegner og snakker nederlandsk i et teknisk yrke. Så jeg kommer ofte i problemer når jeg skal forklare jobben min til norske venner, sier han. Jonas bor nå i Antwerpen, sammen med sin belgiske partner som han møtte mens hun var på ferie i Norge. De har to barn på tre og seks år, og det er viktig for Jonas at de snakker norsk.

Jonas drar til Norge en gang for året, ofte to, og holder seg oppdatert med hva som skjer i gamlelandet med å lese nettaviser og ringe venner og familie i Norge. Men likevel blir det en viss avstand fra norsk som dagligdagsspråk. – Jeg glemmer ikke norske ord, men noen uttrykk kan sitte langt inne og jeg må tenke meg godt om for å huske i begynnelsen. Etter et par dager går det mye bedre. Vanskeligere er da hvis en har lært seg noe nytt i utlandet, slik som fagterminologi, sier Jonas. Han regner med han blir boende i Belgia, et land som er mer formelt sammenlignet med Norge. – Få belgiske bedriftsledere går på jobb uten dress og slips! Status og fasade har jeg intrykk av at betyr mye mer i Belgia enn i Norge. Det er fortsatt brukelig med høflig tiltale her, å si ‘De’ i stedet for ‘du’.

I tillegg til det gode drikkevannet er det to ting som alltid slår Jonas når han kommer til Orkanger. – Det lukter annerledes ute om sommeren der. I Belgia lukter lufta litt mer jordaktig, det er vanskelig å beskrive. Jeg kan nesten bli litt rørt av det norske landskapet og lyset ute, særlig om sommerkveldene. Himmelen i Norge er knallblå.

Naturlig tospråklighet
Selv om Eva og Jonas holder nær kontakt med Norge har det nye livet i utlandet likevel blitt det normale. Begge går aktivt inn for å bevare norsken, og særlig Eva merker at dialekta hun tok med seg til utlandet ikke er helt den samme som brukes der hun kom fra lenger.

– Dialekten kan bli konservert i framandt miljø. Dette er velkjent hos folk av norsk avstamming i USA, der folk har unngått den påverknaden som er på dialekten i heimlandet og dermed bevart gamle trekk, sier Tor Erik Jenstad, dialektekspert og språkforsker ved Institutt for nordistikk og litteraturvitskap ved NTNU i Trondheim. – Det kan dermed bli ganske artige blandingar av veldig gammaldags norsk dialekt kombinert med engelsk ordforråd for nye fenomen, for eksempel det som har med bil å gjera.

Det krever litt ekstra konsentrasjon når man skal grave fram et språk man ikke bruker så ofte, men Jenstad sier at tospråklighet er ganske vanlig på verdensbasis og folk flest klarer balansen bra. – Kor det går med språket når noen flyttar utanlands er avhengig av mange ting. Kva slags miljø kjem personen i? Kor fjernt eller nært er språket i det nye landet frå det opphavlege morsmålet? Kva slags nettverk får personen på den nye staden? Enkeltord frå det nye språket sig inn først, og systemtrekk som bøyingsendingar og uttale sit djupare og tar lenger tid å påverke.

Engelsk blanding
Fristelsen for å bruke engelske ord når de norske ikke sitter på tunga er noe Hanne Rindal Ree fra Meldal, Ingri Rønning fra Orkanger, og Lise Viktoria Hagen fra Børsa (alle 23) ofte kommer ut for. Medlemmene av jentegruppa NW10 (tidligere Irresistible) flyttet til London i januar for å satse fullt på musikkdrømmen, og selv om de ikke har vært borte så lenge har trioen lagt merke til at det tospråklige livet krever et annet fokus.

– Vi snakker jo norsk med hverandre, men når vi møter folk fra Skandinavia her i London sliter vi faktisk litt. Hjernen er så innstilt på at de rundt oss snakker engelsk, så når noen plutselig slår om til norsk, svensk eller dansk må vi tenke oss om litt ekstra før vi svarer, sier Hanne, som snakker på vegne av gruppa. – Men det er ord og setninger vi glemmer hvordan er på norsk. Da faller det mer naturlig å si det på engelsk.

Selv før vennegjengen reiste til England var de bevisst hvordan det brukes stadig flere engelske ord i den norske dagligtalen. – Dette er vel uungåelig med tanke på bruk av engelske ord i sosiale medier. Men vi synes dette er greit så lenge engelsken ikke tar over for norsken. Særlig er det viktig å ta vare på dialektene!

Hanne, Ingri og Lise Viktoria reiser hjem til Norge ofte, der også de legger merke til det gode drikkvannet, den rene lufta, og hvordan Norge har en generelt bedre levestandard og ting er mer kostbart. De blir værende i utlandet så lenge jobben krever det, men alle tre har planer om å dra tilbake til Norge en dag, i alle fall når det blir snakk om å kanskje en dag stifte familie. – Vi har mesteparten av familiene våre i Norge, og vi er alle fornøyde med hvordan vi selv har vokst opp der. Norge er jo tross alt verdens beste land å bo i.

Skrevet av Jessica Furseth, som reiste frå Å i Meldal da hun var 19 år gammel og har bodd i England i 13 år.