Brev fra Europa

Uncertain States Scandinavia #25 “Europa”, september 2025. Original her (side 2).

Brev fra Europa

Jeg vokste opp i en liten verden, i ei norsk bygd med flere kyr enn folk – naturskjønn, men utrolig kjedelig for meg som tenåring. Vi begynte å lære engelsk på skolen da jeg var ti år, og jeg husker ennå hvor viktig det føltes, å lære dette språket som var nøkkelen til verden. Jeg teipet papir over undertekstene på TV for å oppfordre meg selv til å høre på hva de sa. Uten engelsk, ingen verden.

Jeg reiste fra Norge da jeg var 19, og flyttet til England med to kolli og en studieplass – det var et historisk lykkesøyeblikk, muliggjort av et system satt opp for å oppfordre unge folk til å bevege seg internasjonalt. Dette var rundt årtusenskiftet, mens de fremdeles snakket om «globalisering» som om det var uunngåelig. Vi skulle alle se ut mot verden, og utveksle varer, ideer og mennesker. Jeg var heldig: Lånekassen gav meg utenlandsstipend som dekket alle skolepenger, et studielån som tok seg av boutgifter, og jeg ble uteksaminert med en veldig overkommelig gjeldsbyrde. Foreldrene mine støttet mine internasjonale ambisjoner – de var helt sikkert bekymret, men det holdt de for seg selv, slik at jeg kunne se på verden som en godlynt mulighet full av gode ting som ventet på meg. 

Storbritannia var fremdeles medlem av EU den gang, så det var aldri snakk om grenser eller visum. Det var helt klart en privilegert posisjon – men jeg kjenner så mange som har en lignende historie. Universitetet mitt i England var fullt av europeere som så på utenlandsstudium som mer en en akademisk utdannelse – det var en mulighet for å lære om verden og om oss selv. Det jeg husker best er ikke skole, men oppdagelsen av at ting som jeg trodde var åpenbare og naturlige faktisk bare var kultur. Å bo i utlandet får deg til å se på ting med nye øyne: Er dette bra, eller bare noe jeg er vant til? Er dette noe jeg vil, eller har jeg aldri tenkt over det? Jeg prøver fremdeles å tenke slik.

Jeg har bodd i England i over 20 år nå – jeg kom aldri tilbake til Norge (jeg var nok en dårlig investering for Lånekassen). Men globaliseringa kom aldri – Europa har blitt mer isolasjonistisk, med land som er mer fokusert på sine egne problemer enn «den europeiske storfamilien». Jeg er dobbel norsk-britisk statsborger nå, på grunn av Brexit – jeg har enda ikke helt kommet over sjokket over at åpenhetsprinsippet som var grunnlaget for hele mitt liv, ikke lenger eksisterer, i hvertfall ikke der jeg bor. Jeg hadde ingen anelse om hvor skjøre internasjonale avtaler kunne være før jeg så dem bli skrotet, sånn helt uten videre. Det hadde ikke vært mulig for meg å bli værende i England etter universitetet under dagens immigrasjonsregler, da det ville krevd umiddelbar høytlønnet jobb for å sikre arbeidsvisum. Dette er noe jeg tenker på ofte – hvor stort et tap det er for Storbritannia å ikke lenger la unge europeere komme hit for å «drive dank» – ta sørvisjobber, lage kunst og forme band – slikt som 20-åringer gjør mens de finner ut av livet. Jeg tenker på hvor mange vennskap og ekteskap som aldri blir formet fordi grensene er stengt, hvor mange ideer vi ikke får delt, og hvor mange løsninger vi aldri kommer til å finne fordi vi ikke får sett ting fra andre synsvinkler. Migrasjon har blitt veldig alvorlig og veldig dyrt i Storbritannia, og det har gjort oss fattigere.

I denne utgaven av Uncertain States Scandinavia refererer Terje Abusdal til bevegelsesfrihetens privilegium, som kommer og går. Jernteppet er vekk, men EUs grensekontrollbyrå Frontex blokkerer fortsatt migrasjon fra sør – mennesker mister fortsatt livet i forsøket på å nå et fritt Europa. Dette har alltid vært et kontinent der historien er nær oss – Christian Belgaux snakker om en «Ny morgen i den Gamle Verden» med ekstreme høyrekrefter i tilbakekomst, nye kriger, og som vi ser hos Ada Zielinska og Ingmar Björn Nolting, den daglige hjertesorgen over den politiske uviljen til å takle klimakrisas fulle omfang. 

Prinsippet om bevegelsesfrihet gjør at vi europeere kan flytte oss fritt mellom 29 land uten å føle oss malplassert. Maria Di Stefano gir oss en sterk påminnelse om hvor sjeldent dette er på verdensbasis, i hennes fotografier av tenåringer som nektes europeisk statsborgerskap før de fyller 18 år. Dette gjør at de forblir «utlendinger» i alle sine unge år, og dette vil alltid forme deres selvbilde som europeere, også når de får formalisert denne statusen. 

Å bevege seg gjennom Europa som en person som alltid hører til er et privilegium – jeg forstår dette mye bedre nå, etter at jeg plutselig ble stemplet som «utlending» mens Storbritannia i flere år grublet over hvordan de skulle løse det problemet at de hadde 3,2 millioner europeere boende der, nå i prinsippet uten tillatelse. Mens det foregikk var jeg rasende, men den følelsa som sitter igjen er sorg – over alt som har gått tapt for alle som ikke var like heldige som meg, som opplevde et unikt historisk øyeblikk. Resultatet er at jeg føler meg mer europeisk enn noensinne, og jeg har lyst til å hoppe på et tog, som Amanda Iversen Orlich, og reise sakte slik at jeg kan oppleve hvor stort og variert Europa er. Jeg vil huske hvor heldige vi er, når vi kan krysse en grense og føle oss velkommen.