Språket nærmest hjertet

I avisa Sør-Trøndelag, November 2013. Originalartikkel her.

STSpråket nærmest hjertet
Ingenting slår å bo i utlandet for å virkelig lære et fremmedspråk. Men hva skjer med morsmålet for nordmenn som har bodd så lenge i utlandet at norsk ikke lenger ruller naturlig av tunga? Vi snakket med Orkdalingene Jonas Fjellvær i Belgia og Eva Frengstad i Australia, samt jentegruppa NW10 i England, om hvordan det er å leve på to språk.

Alle som har prøvd seg på en samtale med noen som ikke snakker norsk vet det kan være krevende. Du vet hva du vil si, men hvordan? Vi nordmenn er ganske gode på språk, særlig engelsk, men en meningsfull samtale handler ikke bare om gloser. men også om å kunne la setningene flyte. Som oftest går det greit å navigere fremmedspråklige restaurantmenyer, hotellinsjekkinger, samt å prate litt med folk på gata. Men etterpå er det en lettelse da, å få snakke det språket man bruker hjemme, det språket der man kan alle ordene og de kommer av seg selv.

Så hva skjer når et utenlandsopphold har vart så lenge at fremmedspråket har blitt det nye dagligdagsspråket? Dette er tilfelle for Eva Frengstad (41), som vokste opp på Fannremsmoen men har siden bodd i utlandet lenger enn hun bodde i Norge. Jonas Fjellvær (32) vokste opp vekselsvis på Orkanger og i Trondheim, før han flyttet til Belgia for over sju år siden. Begge to nevner med en gang hvor godt drikkevannet i Orkdal smaker når de snakker om hvordan det er å komme tilbake til Norge på ferie, noe kanskje få lokalfolk tenker like mye på. Men detaljen illustrerer hva som skjer etter mange år i utlandet: det som var vanlig før, er ikke vanlig lenger. I tillegg til dårligere springvann er det engelsk og nederlandsk som er mest vanlig for Eva og Jonas nå, ikke trønder. Så hva har skjedd med norsken?

Orkdalslivet i Australia
– Jeg sier hjemme når jeg snakker om Australia, og hjemme når jeg snakker om Norge, sier Eva. Hun har bodd i Sydney i 14 år, dit hun flyttet etter hun traff australske Mark i Spania. Men utlandet lokket lenge før den tid for Eva, som har også bodd i New York, Polen og San Francisco. – Vi blir nok boende i Australia, sier Eva, som er kunstner og grafisk designer. Sammen med Mark har hun tre barn: Maren på ni, Lukas på sju og Mikkel på tre, samt hunden Keith og hønene Kernel og Drumstick. – Vi har det flott her, med fantastiske strender og fin natur.

Eva føler seg hjemme i Norge med en gang hun kommer tilbake, og vil at ungene skal ha det på samme måten. Hun tar med seg familien til Norge stort sett hvert år. – Men vi håper å få noen år i Norge innimellom så barna kan oppleve landet ikke bare som ferie, men også å bo i Norge og gå på skole der, sier hun. At nordmenn er litt mer jordnære er en av tingene Eva har lagt merke til etter hun reiste bort, men språket er nøkkelen til at ungene skal føle seg norske. Eva snakker norsk til dem hver dag, og de to eldste går på norsk skole hver mandagskveld.

Eva har vært borte fra Norge lenge nok til at hun legger merke til å språket i Orkdalsregionen har forandret seg. – Jeg synes det litt synd at mer og mer engelsk blir brukt. Jeg snakker veldig orkdalsk, akkurat som jeg gjorde da jeg var yngre. Det er kanskje fordi jeg ikke har vært med på språkutviklinga, sier hun. – Jeg hører at nevøene mine snakker ‘finere’ enn det jeg gjør. Språket har vel utviklet seg. Pluss at de bor på Evjen! Det er jo stor forskjell på dialekta på Fannrem og Orkanger.

Fagspråk i Belgia
For Jonas har nederlandsk blitt mer naturlig enn norsk, hvertfall når han er på jobb. – Jeg er kjøleteknisk rørledningstegner og snakker nederlandsk i et teknisk yrke. Så jeg kommer ofte i problemer når jeg skal forklare jobben min til norske venner, sier han. Jonas bor nå i Antwerpen, sammen med sin belgiske partner som han møtte mens hun var på ferie i Norge. De har to barn på tre og seks år, og det er viktig for Jonas at de snakker norsk.

Jonas drar til Norge en gang for året, ofte to, og holder seg oppdatert med hva som skjer i gamlelandet med å lese nettaviser og ringe venner og familie i Norge. Men likevel blir det en viss avstand fra norsk som dagligdagsspråk. – Jeg glemmer ikke norske ord, men noen uttrykk kan sitte langt inne og jeg må tenke meg godt om for å huske i begynnelsen. Etter et par dager går det mye bedre. Vanskeligere er da hvis en har lært seg noe nytt i utlandet, slik som fagterminologi, sier Jonas. Han regner med han blir boende i Belgia, et land som er mer formelt sammenlignet med Norge. – Få belgiske bedriftsledere går på jobb uten dress og slips! Status og fasade har jeg intrykk av at betyr mye mer i Belgia enn i Norge. Det er fortsatt brukelig med høflig tiltale her, å si ‘De’ i stedet for ‘du’.

I tillegg til det gode drikkevannet er det to ting som alltid slår Jonas når han kommer til Orkanger. – Det lukter annerledes ute om sommeren der. I Belgia lukter lufta litt mer jordaktig, det er vanskelig å beskrive. Jeg kan nesten bli litt rørt av det norske landskapet og lyset ute, særlig om sommerkveldene. Himmelen i Norge er knallblå.

Naturlig tospråklighet
Selv om Eva og Jonas holder nær kontakt med Norge har det nye livet i utlandet likevel blitt det normale. Begge går aktivt inn for å bevare norsken, og særlig Eva merker at dialekta hun tok med seg til utlandet ikke er helt den samme som brukes der hun kom fra lenger.

- Dialekten kan bli konservert i framandt miljø. Dette er velkjent hos folk av norsk avstamming i USA, der folk har unngått den påverknaden som er på dialekten i heimlandet og dermed bevart gamle trekk, sier Tor Erik Jenstad, dialektekspert og språkforsker ved Institutt for nordistikk og litteraturvitskap ved NTNU i Trondheim. – Det kan dermed bli ganske artige blandingar av veldig gammaldags norsk dialekt kombinert med engelsk ordforråd for nye fenomen, for eksempel det som har med bil å gjera.

Det krever litt ekstra konsentrasjon når man skal grave fram et språk man ikke bruker så ofte, men Jenstad sier at tospråklighet er ganske vanlig på verdensbasis og folk flest klarer balansen bra. – Kor det går med språket når noen flyttar utanlands er avhengig av mange ting. Kva slags miljø kjem personen i? Kor fjernt eller nært er språket i det nye landet frå det opphavlege morsmålet? Kva slags nettverk får personen på den nye staden? Enkeltord frå det nye språket sig inn først, og systemtrekk som bøyingsendingar og uttale sit djupare og tar lenger tid å påverke.

Engelsk blanding
Fristelsen for å bruke engelske ord når de norske ikke sitter på tunga er noe Hanne Rindal Ree fra Meldal, Ingri Rønning fra Orkanger, og Lise Viktoria Hagen fra Børsa (alle 23) ofte kommer ut for. Medlemmene av jentegruppa NW10 (tidligere Irresistible) flyttet til London i januar for å satse fullt på musikkdrømmen, og selv om de ikke har vært borte så lenge har trioen lagt merke til at det tospråklige livet krever et annet fokus.

- Vi snakker jo norsk med hverandre, men når vi møter folk fra Skandinavia her i London sliter vi faktisk litt. Hjernen er så innstilt på at de rundt oss snakker engelsk, så når noen plutselig slår om til norsk, svensk eller dansk må vi tenke oss om litt ekstra før vi svarer, sier Hanne, som snakker på vegne av gruppa. – Men det er ord og setninger vi glemmer hvordan er på norsk. Da faller det mer naturlig å si det på engelsk.

Selv før vennegjengen reiste til England var de bevisst hvordan det brukes stadig flere engelske ord i den norske dagligtalen. – Dette er vel uungåelig med tanke på bruk av engelske ord i sosiale medier. Men vi synes dette er greit så lenge engelsken ikke tar over for norsken. Særlig er det viktig å ta vare på dialektene!

Hanne, Ingri og Lise Viktoria reiser hjem til Norge ofte, der også de legger merke til det gode drikkvannet, den rene lufta, og hvordan Norge har en generelt bedre levestandard og ting er mer kostbart. De blir værende i utlandet så lenge jobben krever det, men alle tre har planer om å dra tilbake til Norge en dag, i alle fall når det blir snakk om å kanskje en dag stifte familie. – Vi har mesteparten av familiene våre i Norge, og vi er alle fornøyde med hvordan vi selv har vokst opp der. Norge er jo tross alt verdens beste land å bo i.

Skrevet av Jessica Furseth, som reiste frå Å i Meldal da hun var 19 år gammel og har bodd i England i 13 år.

Sir Ben Kingsleys mytologi

Dagbladet, mars 2012.

Sir Ben Kingsleys mytologi
Martin Scorseses nye 3D-eventyr ’Hugo’ er en familiefilm, men Sir Ben Kingsley oppdaget en rik mytologi sin rolle som filmpioneeren Georges Méliès. Vi traff Kingsley i anledning London-premieren av ’Hugo’.

Martin Scorseses ’Hugo’ forteller en oppdiktet historie om en gutt som bor i klokketårnet på Montparnasse-stasjonen i Paris. Men rollen til Sir Ben Kingley (67) er tatt fra virkeligheten, og det er livsreisen til Georges Méliès som fascinerer Kingsley, mye mer enn all ståheien rundt 3D. Som en av verdens første filmskapere lagde Méliès over 500 filmer, før pengemangel drev han til et liv som gretten leketøysmaker på Gare Montparnasse.

”For en skuespiller, å kunne reise mellom lyset, der Méliès lager filmer i glasstudioet sitt, til mørket i lekebutikken der han er i eksil … å kunne være Méliès i sin storhetstid, og så prøve å forstå hvordan det er å miste det som han mistet, og ikke kunne være en kunstner lenger. Det var fantastisk å kunne dra på denne reisen, det en av de flotteste livsreisene innen en rolle jeg har fått være med på. Nydelig. Perfekt. Balansen er perfekt.”

Han maler bilder med ord, Kingsley. Veteranskuespilleren er rolig og avbalansert når vi treffer han i en overdådig hotellobby i London, han har full kontroll over situasjonen der han setter de skarpe øynene i deg og tar drar deg inn i det han forteller. Kledt i mørk dressjakke og jeans, Kingsley snakker med omtanke, han hvisker litt innimellom når han vil understreke det han vil si. Sir Ben, som alle kaller han, er 67 år gammel, men det er ingenting som tyder på at storhetstiden for den eminente skuespilleren er forbi. Heller ser det ikke ut til at Kingsley, som er best kjent for å ha spilt Gandhi, er interessert i å velge mindre krevende roller nå i pensjonistårene. For hvor er jo moroa med det? ”Jeg er redd det er en desperat umodenhet i meg som betyr at jeg vil bli værende et barn i lang tid ennå,” ler Kingsley.

Unge medskuespillere
Kingsley deler rampelyset i ’Hugo’ med Asa Butterfield (14) i tittelrollen, samt Chloë Moretz (14) som spiller ungjenta Isabelle. I tillegg til å være en varm og innlevende familiefilm er ’Hugo’ også rik på detaljer som betyr at et eldre publikum kan også sette pris på den.

”Det er mange små metaforer i filmen, slik som hjertet som trenger en nøkkel,” sier Kingley; Hugo forsøker å reparere en mekanisk figur som faren gav ham, men han mangler en hjerteformet nøkkel. ”Hjertet til Georges Méliès er lukket, og nøkkelen til å åpne det igjen er disse barna. Hugo har måtte skape sitt eget liv etter å ha mistet foreldrene, han er veldig modig som bor i togstasjonen der han trekker opp klokkene. Han er tidspåpasseren, han har et enormt ansvar.”

Kingsley har stor respekt for sine unge medskuespillere, til den grad at han mener de bidro til at han gjorde en bedre jobb selv – ikke et dårlig kompliment fra den erfarne skuespilleren.

”Det er en renhet i måten Asa og Chloë arbeider på. De har ingen strategi, de er bare ute etter å fortelle sannheten. Deres ytelser kommer fra hjertet, ikke fra teori eller livserfaring,” sier Kingsley. ”Å spille mot den slags renhet krever at jeg gjør ting på samme måte. Jeg må opp på det samme høye nivået, og det gjør opplevelsen så mye mer spennende.”

Klassiske myter
Barns evne til å inspirere er et tema Kingsley kommer tilbake til flere ganger under samtalen, både hvordan han selv som skuespiller påvirkes, men også hvordan det er barna i ’Hugo’ som varmer hjertet til Georges Méliès etter at han har gitt opp alt håp.

”Det er en av de klassiske mytene: mannen i eksil som med hjelp fra et barn kommer tilbake til verden. Å finne denne historien i Martys film var fantastisk. Det er alltid så spennende å kjenne igjen de samme seks-sju klassiske historiene i nye filmer, og jeg ser alltid etter dem når jeg leser manuskript. Det er perfekt, perfekt.” sier Kingsley. Å ha startet sin skuespillerkarriere i Royal Shakespeare Company betyr at Kingsley har god kjennskap til klassikerne, og denne innflytelsen er tydelig også i dag; Kingsley snakker med en perfekt grammatisk struktur det er sjelden å høre utenfor teateret.

’Hugo’ er den første 3D-opplevelsen for Kingsley, og det ser ut til at erfaringen har endret klassikerens syn på formatet. ”Du spør meg hva jeg synes om 3D etter en nydelig opplevelse,” sier Kingsley. ”Min første opplevelse med 3D var de lekene du holder foran øynene og ser bilder i. Jeg hadde en slik da jeg var gutt, jeg var fascinert av den. Filmen til Marty er den eneste 3D filmen jeg har sett som har hatt samme virkning på meg. Martys 3D film drar deg inn i en ny verden, og han får deg til å oppleve den på samme som om du var et barn,” sier Kingsley. ”Bare det er jo et mirakel.”

Martin Scorsese: 3D er neste trinn i filmevolusjonen

Dagbladet, mars 2012. Originalartikkel her.

scorseseMartin Scorsese: 3D er neste trinn i filmevolusjonen
Martin Scorsese er storbegeistret over 3D-film formatet, og syntes det var spennende å teste nye teknologiske grenser med familiefilmen Hugo. Nå sier filmregissøren kritikerne må slappe litt av og gi nyvinningen en sjanse.

Hugo er Martin Scorseses første film i 3D, et format som er kontroversielt innen filmkretser. Men mannen som gav oss ’Taxi Driver’ og ’Goodfellas’ er full av entusiasme for det som er nytt:

”Jeg har alltid hatt lyst til å lage film i 3D. Jeg har alltid vært fascinert av det: blågrønne briller, svart-hvitt 3D, alt det der,” sier Scorsese, som også har sagt ja til å regissere Jo Nesbø-boka ’Snømannen’. Beslutningen om å filme Hugo i 3D var delvis drevet av teknologiske framskritt, sier Scorsese, som også var glad for å kunne lage en film som appellerer til sin unge datter.

At Hugo handler om en av filmkunstens pionerer er treffende: ”Med en gang da de første filmskaperne fikk bilder som bevegde seg ville de ha farger, de ville ha lyd, og de ville ha dybde. Vi har fått de to første,” sier Scorsese.

3D-opplevelsen i Hugo er ikke så gimmick-drevet som vi har blitt vant til, men Hollywood-legenden er ikke så villig til å gå med på at 3D må nødvendigvis bidra til historien.

”Alle sier at 3D må bidra noe til filmen, men hva betyr nå det? Vil du si at farger forbedrer hver forbaskede film som noen gang er laget? Nei!” Scorsese blir animert; øyenbrynene danser bak brillene og armene fyker utover. ”Men vi filmer i farger likevel. Er dette rommet bedre fordi det er i farger? Det er i 3D også, vet du!”

Scorsese har hørt alle argumentene mot 3D og synes at kritikerne må slappe litt av. ”Jeg synes kritikerne er sneversynte. De må se filmen, svaret mitt ligger der,” sier han, litt resignert. Han har hatt denne samtalen mange ganger. Kritikerne har jo et par poeng da, legger han til, med de upraktiske brillene og det kommersielle aspektet, men teknologien er fortsatt i utvikling; dette er jo bare begynnelsen.

”Tenk deg tilbake til for hundre år siden, da folk satt og pratet om denne nye greien som het film, som de viste fram i kafeer. Eller på de som gikk inn på museum i Paris og ble konfrontert med impresjonismen. Hva i alle dager har de gjort med penselen!” Scorsese ler. ”Jeg sier ikke at jeg er en impresjonist, men kan vi ikke ha en åpen dialog? Ikke legg lenker på den neste generasjonen rundt 3D. Ikke gjør det!”

Det er fascinerende å snakke med Scorcese. Han prater fort og innlevende, han stopper midt i setninger og hopper fram og tilbake i fortellingene – her er det ingen pusterom. Men alle skuespillerne i filmen sier det samme: Scorsese går ikke glipp av noen ting. Han har en enestående evne til å skape god stemning rundt seg og han har en suveren nysgjerrighet.

”Jeg overdriver ikke, han får med seg alt,” sier Ben Kingsley, som spiller filmskaperen Georges Méliès i Hugo. ”Marty, bak de store brillene, han slutter aldri å observere verden rundt seg. Han konsentrerer seg fullt om den personen han snakker med. Han fokuserer fullt på skuespilleren som står foran kameraet.”

- – -

CV: Martin Scorsese
Den legendariske filmregissøren Martin Scorsese (69) er mannen bak klassiske filmer som ”Taxi Driver”, ”Goodfellas” og ”Raging Bull”. Født inn i en arbeiderklassefamilie i Little Italy i New York, Scorseses filmer takler ofte tema som den Italiensk-Amerikanske identiteten, katolisisme, moderne kriminalitet og vold. Regissøren har mottatt en rekke priser for arbeidet sitt, deriblant Gullpalmen, Golden Globe-prisen og en Oscar for beste regissør for ”The Departed”. Nyere titler inkluderer ”Gangs of New York”, ”The Aviator” og ”Shutter Island”. ”Hugo”, Scorseses første 3D-film, vant fem Oskar-statuetter i februar, deriblant for beste kinematografi og visuelle effekter.

FAKTA: Hugo
12 år gamle Hugo (Asa Butterfield) bor alene i klokketårnet i en togstasjon i 1930-årenes Paris, der han forsøker å reparere en mekanisk figur som faren gav ham før han døde. Det ensomme livet til Hugo tar en ny vending når han treffer Isabelle (Chloë Moretz), guddatteren til den gretne leketøysmakeren Georges Méliès (Sir Ben Kingsley). Når Hugo og Isabelle begynner å finne ut av mysteriet med figuren, viser den seg å være nøkkelen til et liv Méliès har prøvd å glemme. Filmen, som er basert på Brian Selznicks bok ”The Invention of Hugo Cabret”, har opptredener fra Christopher Lee, Sacha Baron Cohen og Jude Law. Den fantastiske historien er også en hyllest til Georges Méliès, en av filmkunstens grunnleggere. ’Hugo’ har norgespremiere 16 mars.

Nordmannskap i ein havregraut

Publisert i avisa Sør Trøndelag, mars 2000.

Nordmannskap i ein havregraut
Sjølv om innbyggjartalet på Å ikkje når 400, betyr ikkje det at dei ikkje kan fylle eit samfunnshus. For på fredag laut dei opne opp glasa allereie før underhaldninga byrja.

Meldal Historielag sto for arrangementet av kulturkvelden, som vart opna med det kjende spelet ’Grauten på Grut’. Tidsbiletet var tilrettelagt av Ola Uvøyen, som òg hadde rolla som forteljar. ’Gammelkarainn’ sto for dei musikalske innslaga.

Det var eit besøk på garden Nordstuggu og Grut som har vorte historie som del av Aasmund Olavson Vinje si bok ’Ferdaminne frå sommaren 1860’. Lars Jordet gjorde ein staut figur som Vinje, som kjem gangande frå Rennebu ein dag i onnetida. Han er trøtt og svolten, og får høyre at på Grut er det råd for begge deler.

Gardskjerringa Inber, i Magni Ree Furseths skikkelse, tykkjer det er synd å by framandkaren på dugurdsmat, men Vinje vil ikkje være kleinare enn att han et havregrauten: ”Lat meg berre få god mjølk åt denne dugurdsgrauten, du!”

Seinare fortel han ein bonde han treff, spela av Ole Hoel, om opplevinga: ”Det var som det skar i meg av all nytinga! Eg forsto ikkje all denne nordmannskapen før et åt grauten på Grut.”

Dugurdskost vart òg servert til heile samfunnshuset. Johanna Rikstad, Astrid Fossmo og Berit Hoel hadde teke på seg oppdrage å koke grauten, 85 liter til saman. ”Grauten er slik som han var på Grut, laga av havremjøl, vatn og salt,” seier Berit.

Denne grauten var nok betre enn han som vart servert på Grut, for det var ikkje store fatet att til slutt. For enkelte av publikum var det fyrste gongen dei fekk servert slik kost, og formannen i historielaget, Erik Steien, vart overraska: ”Eg trudde ikkje han skulle vere så god, nei!”

Musikk rett i ansiktet

Publisert i avisa Sør Trøndelag, juni 1999.

Musikk rett i ansiktet

”Forestill dere en kjøttbolle på størrelse med en fotball,” begynner en ivrig Per Oddvar Hildre når han beskriver et måltid han fikk under et besøk i Aserbajdsjan. ”Og inni der lå det en kylling. Og inni den igjen var det fiken, plommer og andre søte saker. Og det var nauta godt!”

Vi som var tilstede for å se koret Skruk i Meldal kirke søndag kveld kan ikke si noe annet vi heller: det var ei ’nauta’ stor opplevelse.

Stikkordet for denne konserten, ifølge dirigent Hildre, er ’misjonsreise’. Kretsmøtet i Santalmisjonen i Trondheim i helga er grunnen til at årets Skruk turné er lagt til Trøndelag. Men tanker om vekkelsesmøter blir fort til skamme når koret begynner å synge. De synger så vi fryser på ryggen, så små barn kryper opp i armene til foreldrene, så ei eldre dame får tårer i øynene.

Skruk, som står for Sunnmøre Kristelige Ungdomskor, har i to år samarbeidet med ei gruppe musikere fra Aserbajdsjan, og sammen har de spilt inn to plater som begge ble nominert til Spellemannsprisen. Kveldens repertoar består av aserbajdsjanske toner kombinert med norske kristne tekster, ei spennende og uvanlig blanding.

Hildre sier at det er viktig for Skruk å vise kulturell allsidighet, også når det gjelder misjon. Og dette får de vist gjennom å synge ’Han er oppstanden’ med afrikanske rytmer, og en norsk julesang med aserbajdsjansk atmosfære. Hildre forklarer videre at Aserbajdsjan slett ikke er noe utviklingsland: utdanningsnivået er høyt, og alle de tre musikerne som koret har med seg har musikken som yrke. De spiller nasjonale instrumenter med en klang som kan være uvandt for norske ører, og som klart bærer preg av ei opprinnelse østafor landet vårt. Den aserbajdsjanske musikken er full av kontraster og dekker hele følelsesregisteret: seig og trillende, var og kraftig på samme tid.

Landet vi kommer fra
Én teori vil ha det til at nordmenn opprinnelig stammer fra nettopp Aserbajdsjan. Hildre forteller at det i dag bor ei gruppe i Kaukasus som kaller seg Odinfolket, og at det finnes runeinskripsjoner i området. Det står til og med i vår egen Edda at Odin kom fra dette området.

De fleste sangene framført av Skruk var folketoner fra dette Aserbajdsjan, gjendiktet med ny norsk tekst. I oversettelsa var det viktig at sangene skulle handle om ting som er viktig i Aserbajdsjan: deriblant tema som mor og barn, og brød. Dette er et veldig gjestfritt folk med store hjerter, sier Hildre.

Mot slutten av den halvannen time lange konserten har lufta i den fullsatte kirka blitt fuktig: fingrene er seige og programmet krøller seg i kantene. Koret avslutter med en sang som gjør at vi nesten mister magen, mens Hildre danser rundt mens han dirigerer. Man kan nesten si at å få se Per Oddvar Hildre i sitt ess var verdt turen alene.

Hjem fra utlendigheten

Publisert i avisa Sør Trøndelag, juli 2001.

Hjem fra utlendigheten

Lengselen ut og savnet hjem lever side om side hos Bodil Børset, Inger Marie Kimo og Tora Olsen. Mens de trenger det urbane, er Rindal og bygda like viktig for å finne helheten.

”Jeg tror det er et trekk ved vår generasjon, dette med å ha flere personligheter samtidig. Jeg er både odelstaus og urban på samme tid, og vil dele tida mi mellom begge stedene,” sier Bodil Børset (26). Hun har hovedfag i litteraturvitenskap, og har bodd i blant annet Paris, Århus og Hellas i tillegg til Norge. I sommer driver hun og de andre to ’utflytterne’ kaféen på Rindal bygdemuseum sammen.

Erfaring
Det er tre sterke personligheter som sitter rundt kafébordet. På spørsmål om hvorfor de reiste fra Rindal er de raske til å få fram at det er ikke at Rindal ikke er bra nok, snarere tvert imot.

”Men man må flytte på seg for å høste erfaring, og så kan man ta med seg dette tilbake og tilføre noe nytt til hjemplassen,” mener Bodil, og peker ut kaféen som et eksempel på dette.

”Hvordan er holdninga blant folk når dere kommer hjem?”

”Jeg opplever at de er interesserte og vil høre om hva jeg driver med,” sier Inger Marie Kimo (24). Hun er utdannet kulturkonsulent i Bø og har nå starta på arkitektstudiet i Trondheim.

Samme holdning meldes fra Tora Olsen (22), som har studert japansk i Bergen. Til høsten skal hun til Trondheim for å studere litteraturvitenskap.

Optimisme
’Endelig! En av de tingene jeg har savna her i Rindalen. Kjempekoselig!’ har en gjest skrevet i kaffegjesteboka. Responsen har vært overveldende, kan de tre fortelle.

”Rindal er blitt stadig mer prega av optimisme,” mener Bodil, og sier de møter positive holdinger til både kaféen og dem selv. Det er ikke alle bygder som er like begeistra for folk som vil skape noe nytt, men de tre mener at Rindal er annerledes. ”Noen jantelov har vi ikke merka noe til,” sier Bodil bestemt. ”Vi vil fokusere på alle de som er positive til kaféen vår, og ikke bry oss om den ene som kanskje var negativ,” legger Inger Marie til.

Og å gå nye veier med tradisjonsdrikken kaffe er ikke rindalingene redde for. ”Drikken Feieren er oppkallet etter en feier som kom her og skrytte av at han hadde smakt skikkelig finnkaffe. Han drakk fem doble espresso på en og en halv time. Så bestiller du Feieren så får du en trippel espresso, en drikk for hardhauser,” sier Bodil.

Hjem
”Det er Rindal som er hjemme, og Trondheim er stedet jeg bor om vinteren,” sier Tora. Det er familien som trekker henne hjem hver sommer, og at rindalsområdet blir bostedet hennes i framtida ser hun slett ikke bort fra. ”Jeg vil ikke at ungene mine skal vokse opp i en by.”

”Det er godt å ha noe fast å komme hjem til når man er så ’vidløftig’,” sier Inger Marie, og bruker uttrykket som rindalingene har når folk flytter mye på seg. Hun ser for seg å måtte flytte dit jobbene er, og drømmen er å få et lite hus eller småbruk i utkanten av byen der hun får jobb. ”På den måten kan jeg få litt i pose og sekk,” ler hun.

For Bodil er variasjonen viktig når det gjelder bosted for framtida. ”Jeg vil gjerne være i Rindal, men bare når og så lenge av gangen som jeg selv vil. Jeg er nok litt rastløs og vil se verden.”

”Jeg tror det vil bli mer aktuelt med andre løsninger enn å kjøpe et hus og bo der resten av livet. Med dagens muligheter til hjemmekontor, internett og pendling er det ikke urealistisk å bo på to steder,” legger hun til.

Nyskaping
Museumskaféen holdes åpen ut sommersesongen, og de tre regner med å åpne den igjen neste sommer.

”Jeg har lyst til å utvide kafétilbudet utover våren og høsten, samt utover kvelden,” sier Bodil. Kanskje blir det aktuelt med helårsdrift, med fastboende ungdom til å ta seg av driften. ”Jeg har snakket med flere unge som bor fast i Rindal, og denne optimismen for å skape nye ting er ikke bare tilstede hos de som har flytta ut,” sier Bodil, og legger til at de ikke vil folk skal tro at det bare er utflytterne som vil komme hjem og ’ordne opp’.

Inger Marie, Bodil og Tora er stolte over å være Rindalinger, både når de er hjemme og borte.

”Folk kan drikke så mye cappuccino de orker, de kan gå i Gucci og være så ’in’ de vil. Men det er noe viktigere i livet som du bærer med deg, og det er en ekthet du finner helst hos bygdefolk som ikke har frest fra trend til trend. Det er den stabiliteten og påliteligheten som gjør folk til den typen venner som stiller opp for deg,” sier Bodil.

Det kan være noe av grunnen til at unge folk kommer hjem igjen etter endt utdannelse: de er stolte av det de kommer fra, og vil være med og holde det levende.

Eit tuntre med sjel

Publisert i avisa Sør Trøndelag, august 1999.

Eit tuntre med sjel
Det var ein gong ein mann som heitte Sivert, som ville ut i verda og prøve lukka. Så drog han til ei ny verd dei kalla Amerika, der han rydda seg ein gard. Nokre år seinare kom han attende for å besøke gamlelandet, og der planta han ei rogn. Dette skjedde for hundre år sia.

Sivert Pederson Ree kom frå Nordstuggu Re i Meldal. I dag bur det ei anna grein av familien Ree der, og det er ’kårrkallen’ Per Ree som har historiene.

”Han Sivert var fødd i året 1840 og var yngst av fem sysken. Det var omkring 1870 at han utvandra til Amerika, og der la han grunnlaget for ein farm som etterfølgjarane hans driv enno. I 1899 gjesta Sivert fedrelandet, og da planta han ein rognpil innom hagestaketet.” Per og eg sit på trappa framom gardshuset. Han let att augo for å hugse.

Men rognpilen fekk ikkje stå i fred. Året etter han vart planta var det ein hest som retta seg over staketet og beit av treet. Derfor voks det opp seks greiner i standen for ein tjukk stamme. Det var først seinare at rogna vart eit tuntre, for da ho vart planta sto husa ved vegen og hagen låg attom, ikkje omvendt slik som i dag. Så når dei flytta huset og hagen vart rogna ståande midt på gardsplassen og vart eit tuntre. Per fortel at treet har tåla vind og vêr, men er prega av alderen sin.

”Ser du oppi toppen der? Der er det ei tørrgrein som ragar to-tre meter oppom dei andre. Eg kallar ho for minnet om Sivert, og derfor vil eg ikkje skjere ho ned,” seier Per. ”Rogna har blomstra kraftig i år, og ho bruker å vere raud av bær. Gamlefolket bruka å seie at det var eit teikn på mykje snø.”

Ho har ei kraftig rot som breier seg utover heile gardsplassen, rogna. Det er ein seigliva hundreåring vi har.

Gammel storhet seiler igjen

Publisert i avisa Sør Trøndelag, mai 2000.

Gammel storhet seiler igjen
Det er tidlig morgen på Fosenkaia i Trondheim. De få som er ute haster av sted med søvnen enda sittende i kroppen. Men på en gammel seildamper aktiviteten allerede i full gang. ”Javisst, dette er Hansteen! Kom om bord!”

Seildampskipet Hansteen ligger fremdeles ved kai, og travelt mannskap forbereder dagens prøvetur. Jeg kryper ned den smale stigen med en særdeles lite elegant manøver, og dumper ned på brune garvede golvplanker. Skipperen møter meg og rister hånda mi hjertelig. ”Velkommen om bord! Erling Andreassen, dagens skipper på Hansteen,” sier han og smiler, og jeg tviler ikke. Han ser it til å ha satt sjøbein et par ganger før.

Orkanger 2000
Sjøveien mellom Orkanger og Trondheim er lang, spesielt med gamle Hansteen. I sommer under Orkanger 2000-feiringa vil det bli muligheter for å ta et steg ut av samtida og få salt vind i håret.

”Seildamperen kommer til å bli liggende ved havna på Orkanger under feiringa. Folk skal få komme ombord for å se seg rundt, eller bli med på en runde utpå fjorden. Et par turer på den gamle handelsruta til Trondheim vil vi også ta,” lover Knut Even Wormdal, som er primus motor for Orkanger 2000 og med på kaia i morges.

”For oss som jobber med Orkanger 2000 ble arrangementet komplett da Tore Jensen fra Hansteen-stiftelsen ringte og tilbød oss å få bruke Hansteen. Båten kommer til Orkanger 17. Juni, og blir del av det historiske opptoget vi arrangerer den dagen. Da blir det også et innslag om båttrafikken som var på Orkdalsfjorden,” sier Wormdal.

”Vi i stiftelsa Hansteen er generelt interesserte i historiske begivenheter på linje med Orkanger 2000. I tråd med formålsparagrafen om verdig anvendelse av skipet, valgte vi å tilby henne til Orkanger i sommer,” sier Jensen.

Frivillig mannskap
DS Hansteen var den norske stats første forskningsskip. Bygd i 1866, midt i brytningstida mellom seil og damp, var Hansteen ei nyvinning. Navnefar er professor Christopher Hansteen, sjef for Norges oppmåling i tida skipet ble bygd. Pioneren innen kartografi ble æra med et skip oppkalt etter seg.

”Hun ble bygd som en skonnert med dampmaskin. De første 30 åra ble hun brukt til å utarbeide sjøkart og kartlegge fiskeforekomster. På mange av de sjøkarta vi bruker i dag ble dybden lodda opp av Hansteen,” forteller Andreassen.

I tida som fulgte har skipet erfart flere ulike farvann og oppakninger. Hun har trafikkert Helgelandskysten, hun har vært losjiskip i Florø, hun har vært herberge for Oslo Indremisjon.

”Driftsforeninga Gamle Dampen stiller mannskapet, og alle vi som er her i dag er frivillige. Selv kjører jeg kystekspressen til daglig, og mange av de andre her er også gamle sjøfolk,” sier Andreassen.

Kongeskip
Hansteen bærer alderen sin med verdighet. Etter flere ombygninger har hun fått tilbake den opprinnelige utrustninga, med ny dampkjel og skonnertrigg. ”Jo da, vi har drevet å pusset en del på henne. I år har vi reparert skroget, og neste år skifter vi plater. Vi vil at hun skal brukes aktivt på sjøen og ikke bare ligge her ved kaia. Vi har et seilende museum her!” sier Andreassen stolt. ”Til og med kong Oscar den Andre gjorde bruk av skipet vårt.”

Det kan nok hende at kongen måtte holde inn magen når han gikk i dørene under dekk. Der finner vi fremdeles de samme små ovale skipslukene med dansk skrift, smale trappetrinn og lumske dørstokker som kan felle selv en majestet.

Lukt av svunnen tid
Men fjorden kaller på Hansteen. Fløyta lyder og fortøyningene skal kastes, og skipperen kaller sammen folket.

”Er det mange dekksfolk her?” spør Andreassen. Han teller hender og kommer til sju, et tall han er fornøyd med. ”Blir det lagelig med vind så heiser vi seila. Er det mange seilkyndige blant oss?” roper han. Også denne gangen mangler det ikke på frivillige.

Hun hoster og harker litt der hun ligger, Hansteen. Karene traver rundt på dekket, de knyter og strammer i tau og linjer. Livbåter heiser, ordrer ropes ut, det gnies i skjegg og synses fra tilskuere på land.

Men så stiger røyken opp fra den gule skorsteinen, og det lukter gamle dager over hele Fosenkaia. Noen har funnet fram en kassettspiller og setter på en staselig korpsmarsj. Bilene på jernbanebrua forsvinner og i stedet dukker det opp hester med kjerrer. Et scenario i svart-kvitt utspiller seg på dekket.

Det er tida for å gå gjennom detaljene: ord som halvvind, slakke, springet, vrikking og loss brukes flittig. De som vet hva de driver med har funnet fram seilerluer, de nikker forstående til skipperens instruksjoner.

Det var blå himmel og mild vind i starten, men de grå skyene kom fort. Det er regn i lufta, men den stolte Hansteen har vel sett mange ruskedager før, hun. Det går kanskje ikke så fort med Hansteen, men vi har nok av tid. Vi tar oss tid til henne i dag.

Et kvinneyrke

Publisert i avisa Sør Trøndelag, juli 2000.

Et kvinneyrke
Ingeborg Isdahl var skeiderske i Løkkengruva på trettitallet. Støv, lort og tunge løft prega arbeidet, men hadde man fast jobb var man glad til. Ingen ville funnet seg i slikt arbeid nå for tida, tror hun.

Ingeborg Isdahl er blitt 95 år gammel, og hun har flytta fra Løkken til Meldal Helsetun. Orkla Industrimuseum har tatt mål for å samle skildringer fra livet i gruva, og da er Ingeborg ei god kilde på et område som har kommet litt i bakgrunnen, nemlig kvinnenes rolle. Ingeborg ønsker museumsbestyrer Asle Bjørgen velkommen før hun setter seg i godstolen. Så skal de prate, og museumskonservatoren og ST-avisa skal høre på.

Samlebånd
”Så du har blitt 95 år du Ingeborg!” sier Asle.

”Jeg? Jeg er bare 17 og et halvt jeg,” ler Ingeborg. Hun ble født i Meldal i 1905, og mora hennes flytta familien til Gamlebyen på Bjørnli da hun ble enke. ”Mor fikk seg arbeid på vaskeriet i gruva og hun, søstera mi og jeg bodde i ett rom i ei seksmannsbrakke. Da mor slutta som skeiderske i 1931 tok jeg over plassen etter henne,” forteller Ingeborg.

Arbeidet som skeiderske besto av å skille malmen fra gråfjellet. ”Vi sto på hver vår side av transportbåndet og sorterte. Som regel var vi to, men når det var mer grått enn kis måtte vi stå alle seks som arbeida på skiftet. På det travleste måtte vi kaste så steinskura sto,” sier hun.

”Hva skjedde hvis en av dere var syke og ikke kunne arbeide? Ble det ordnet med vikar?” spør Asle.

”Å nei, vi som var igjen fikk arbeide det vi klarte. Båndet gikk, og da fikk det fare forbi det vi ikke rakk å sortere. Men folk var stødige til å møte opp på arbeid,” sier Ingeborg.

Støvlunger
Gruvedrift var et hardt yrke, og særlig støvet var en risiko. Mange av de som jobbet i skeidehallen døde tidlig av støvlunger. ”Tenkte dere noen gang på den risikoen som yrket førte med seg?”

”Nei, det gjorde vi aldri, ikke før etterpå. Det ble faktisk begynt med støvmasker rett før jeg slutta i 1938. Det var aldri noe snakk om at det kunne være farlig, vi var bare glade for å ha et arbeid å gå til,” sier Ingeborg. Arbeidsledigheta på trettitallet var stor, og folk hadde ofte ikke noe valg: de måtte ta imot den jobben som ble tilbudt. Ingeborg har vært heldig, og har aldri hatt noen helseproblemer som følge av arbeidet.

I de sju åra Ingeborg arbeidet som skeiderske gikk hun på skift med de samme fem kvinnene. Hun husker alle navn og detaljer når hun får tenkt seg om litt. ”Det er artig å sitte å prate litt om det. Men jeg husker best når noen spør meg,” sier hun til Asle.

Da badet kom
Noen opplæring til skeideryrket var det ikke snakk om, kvinnene måtte lære seg jobben på egen hånd. ”Så hvordan så dere forskjellen på malm og gråfjell?”

”Det var jo stor forskjell, det var ikke vanskelig,” sier hun. Temperaturen i skeidehallen var ganske bra, og kvinnene fikk utdelt side forklær i grovt blåtøy som de brukte. ”På hendene trengte vi skinnhansker, men de måtte vi kjøpe selv. Jeg kan ikke huske at noen av oss ble utsatt for ulykker mens vi jobbet,” sier Ingeborg.

”En ting jeg husker veldig godt er støvet, det var tydelig langt oppi sekstitallet,” sier Asle til Ingeborg. ”Kvinnene var veldig skitne når de var ferdige på arbeid.”

”Jo, det var vi. I begynnelsa hadde vi bare håndvasker, og du kan tro det var en himmelvid forskjell da badet ble bygd. Da kledde vi av oss alt og vaska oss i varmt vann. Da badet sto ferdig ble det sagt fra høyere hold: ’No vil vi se at dere bruker det!’,” sier Ingeborg.

”Så sjefene deres var i tvil om dette var ei nødvendig investering! Det sier jo veldig mye om det sosiale skillet,” sier Asle.

Livet i Gamlebyen
Flesteparten av skeiderskene var enslige eller enker, men det var ikke tilfellet for Ingeborg. Hun ble gift med Ole i 1925, og da hun begynte i gruva hadde de to barn. ”Ole var urmaker, og det hendte ofte det var for lite å gjøre for han. Jeg tok jobben som skeiderske for å spe på litt med inntekta. Lønna var 45 kroner i uka, og det var et greit beløp,” sier hun.

Da gruva foretok nedskjæringer i 1938 mistet Ingeborg jobben. ”Jeg fikk aldri tilbud om å komme tilbake, og var heller ikke interessert. Jeg ble husmor og trivdes med det,” sier Ingeborg.

Hun tenker praktisk, Ingeborg. Hun har ikke fått ting lagt opp i hendene og har måtte klare seg med egen innsats. Under krigen ble Ole tatt bort, og var borte i fire år før han fikk komme hjem. ”Jeg fikk penger fra anonymt hold hver måned, så jeg klarte meg. Men det er en annen historie.”

”Hvordan var det å bo i Gamlebyen?” spør Asle.

”Jo, det var bra. Vi hadde ikke innlagt vann eller toalett, men ungene lekte sammen og trivdes. Under spanskesyken var samholdet større enn noen gang,” husker Ingeborg.

Ta kontakt
Asle beskriver skeideryrket som en spesiell kultur som er historisk i dag. Praten med Ingeborg er til stor hjelp når det gjelder å bevare disse detaljene for ettertida.

”Vi oppfordrer andre som arbeidet i lignende situasjoner i gruva til å ta kontakt med museet. Vi er særlig interesserte i å høre fra kvinner,” er meldinga fra direktøren. ”Hva med deg Ingeborg, hvis du hadde hatt et alternativ, hadde du tatt imot skeiderjobben en gang til?”

”Aldri i verden. Jeg tror ikke noen ville funnet seg i slikt arbeid nå for tida,” svarer Ingeborg. Det sier vel egentlig det meste.

JJ Abrams’ nostalgitripp

Dagbladet, juni 2011.

JJ Abrams’ nostalgitripp
Med titler som Star Trek, Lost og Alias på rullebladet er det tydelig at filmregissør JJ Abrams har en forkjærlighet for det fantastiske. Men med Super 8, hans nye film, nå har det blitt personlig.

”Jeg var absolutt den småfeite guttungen som bare ville lage film,” sier JJ Abrams. ”Jeg var han raringen som holdt seg for seg selv og hadde null selvtillit.” Mens det er fremdeles film det går på så kan man trygt si at livet har endret seg for Abrams siden den gang. Med blårutete skjorte og det krøllete håret stående rett til værs, er det en høflig og vennlig Abrams som møter oss i London. Elle Fanning, filmens sprudlende hovedrolleinnehaver, kalte ham ”en stor guttunge” under pressekonferansen tidligere på dagen, og det er lett å skjønne hvorfor. Når Abrams fatter entusiasme for et tema går det fort i svingene: ordene bobler fram, hendene gestikulerer heftig og et nesten barnslig glimt sees i øynene til den 46 år gamle regissøren.

Ungdomstid og mysterier
Abrams’ nye Hollywood-film, sci-fi thrilleren Super 8, er basert på hans egne ungdomsopplevelser med kamera ladet med ”Super 8” smalfilm. Satt til 1979, filmen gjør oss kjent med en gjeng ungdommer som lager film på samme vis som Abrams selv gjorde: ”Jeg syntes det var artig å besøke denne perioden i mitt liv igjen.”

Dette var også grunnen til at Abrams ringte til mannen som for han er synonymt med 70-tallsfilmer: Steven Spielberg. ”Jeg sa jeg ville lage en film om unge filmskapere og han skjønte med en gang hva jeg snakket om.” Spielberg og Abrams endte opp med å kombinere historien om ungene som lager film med en større sci-fi historie, der et tog som frakter mystisk gods krasjer utenfor småbyen deres. Når ungdommene begynner å grave etter sannheten bak ulykken fører dette til fantastiske oppdagelser.

Tidlig tillit fra Spielberg
Men dette er ikke første gang Abrams har jobbet sammed med Spielberg. Da Abrams var bare 15 år gammel fikk han en overraskende telefon fra filmhelten, som hadde lagt merke til Abrams og kameraten hans under en filmfestival i Los Angeles. ”Vi ble spurt om vi hadde lyst til å restaurere Spielbergs gamle 8-millimeter smalfilmer. Vi trodde det måtte være noe tull,” ler Abrams. For med smalfilm er det bare én versjon – Spielberg stolte altså på at disse 15-åringene som han aldri hadde møtt ikke kom til å ødelegge originalene. ”Det var bare helt merkelig. Jeg har spurt Steven om det senere, men han sier bare at han visste vi kom til å ta godt vare på filmene. Det er en latterlig historie, men det er sant.”

Abrams møtte aldri Spielberg som tenåring, men opplevelsen satte spor. Da de to regissørene treftes mange år senere var Abrams spent på om Spielberg husket hvem han var. ”Jeg hadde sånn hjertebank! Men jo da, han husket alt sammen. Jeg var så begeistret at jeg kjørte meg bort på vei hjem!”

For Abrams var det en verdifull lærdom å få se de første filmene til Spielberg, og forstå at helten ikke lagde Haisommer på første forsøk. Den gangen hadde vi jo ikke DVDer med timevis med ekstrastoff, så dette var et sjeldent innsyn i prosessen. ”Men jeg er fremdeles like nervøs etter hver film, jeg er alltid redd for hva folk vil si. Den selvtilliten som filmskaperne i Super 8 har, jeg ser den hos andre men lurer fremdeles på hvor i all verden kommer den fra!” Abrams går opp i fistel og ler.

Men beskjedenhet til tross, regissøren har blitt ett av Hollywoods mest populære navn. Blant hans nye prosjekt er et samarbeid med forfatteren Colum McCann, og Abrams håper å starte filming av en ny Star Trek film snart: ”Manuskriptet er i produksjon nå, og jeg gleder meg til å lese det.”

Så etter å ha jobbet med Spielberg, kan vi nå si at lærlingen har overtatt mesteren? ”Eh, nei det kan vi absolutt ikke!” Abrams ler høyt. ”Men jeg har lært utrolig mye av å jobbe med Steven. Mye om temperament og tålmodighet, men jeg har også blitt påminnet om hvor viktig det er å ha tillit til meg selv, å stole på min egen visjon.”

Teknologiske framskritt?
Abrams regner med det neste Star Trek-kapitlet kommer til å bli filmet i 3D, men egentlig er han ikke særlig begeistret for dette formatet. ”Jeg vil heller lage en film som fokuserer på karakterene isteden for å lage en innlevende 3D-opplevelse. Ikke at det nødvendigvis er enten-eller, men jeg synes at om filmen funker så blir du dratt inn i historien uansett.”

Som produsent av sci-fi filmer er Abrams rask til å rose teknologiske framskritt som gjør det mulig å lage stadig flottere spesialeffekter. Men det er ingen tvil om at 1970-tallsverdenen i Super 8 har vekket en viss nostalgi. ”Og det handler ikke bare om filmskaping. I dag kan vi kjøpe ting, eller finne ut av ting, uten å måtte vente. Før måtte du sette deg i bilen og kjøre til platebutikken, lete i hyllene, betale i kassen og prate med de ansatte. Når du kom hjem så hørte du på albumet i timevis. Men når jeg kjøper musikk på nettet nå så hender det jeg ikke hører på plata en gang! Og det er fordi jeg ikke har investert i opplevelsen,” sier Abrams.

PR-representanten har kommet inn i rommet og står og kremter, vi har snakket for lenge. Men Abrams er ikke ferdig, så han ber om unnskyldning og snakker enda fortere: ”Det var så gøy å jobbe med en fortelling som fant sted før mobiltelefoner, før video, før internett. Jeg tror det er noe i dette – at fordi vi ikke bruker tid på å skaffe oss ting lenger så tar vi ting mer for gitt. Slik var det ikke før, og det er noe fantastisk med det, noe ukjent og uforutsigbart som er stadig vanskeligere å finne.”