Et kvinneyrke

Publisert i avisa Sør Trøndelag, juli 2000.

Et kvinneyrke
Ingeborg Isdahl var skeiderske i Løkkengruva på trettitallet. Støv, lort og tunge løft prega arbeidet, men hadde man fast jobb var man glad til. Ingen ville funnet seg i slikt arbeid nå for tida, tror hun.

Ingeborg Isdahl er blitt 95 år gammel, og hun har flytta fra Løkken til Meldal Helsetun. Orkla Industrimuseum har tatt mål for å samle skildringer fra livet i gruva, og da er Ingeborg ei god kilde på et område som har kommet litt i bakgrunnen, nemlig kvinnenes rolle. Ingeborg ønsker museumsbestyrer Asle Bjørgen velkommen før hun setter seg i godstolen. Så skal de prate, og museumskonservatoren og ST-avisa skal høre på.

Samlebånd
”Så du har blitt 95 år du Ingeborg!” sier Asle.

”Jeg? Jeg er bare 17 og et halvt jeg,” ler Ingeborg. Hun ble født i Meldal i 1905, og mora hennes flytta familien til Gamlebyen på Bjørnli da hun ble enke. ”Mor fikk seg arbeid på vaskeriet i gruva og hun, søstera mi og jeg bodde i ett rom i ei seksmannsbrakke. Da mor slutta som skeiderske i 1931 tok jeg over plassen etter henne,” forteller Ingeborg.

Arbeidet som skeiderske besto av å skille malmen fra gråfjellet. ”Vi sto på hver vår side av transportbåndet og sorterte. Som regel var vi to, men når det var mer grått enn kis måtte vi stå alle seks som arbeida på skiftet. På det travleste måtte vi kaste så steinskura sto,” sier hun.

”Hva skjedde hvis en av dere var syke og ikke kunne arbeide? Ble det ordnet med vikar?” spør Asle.

”Å nei, vi som var igjen fikk arbeide det vi klarte. Båndet gikk, og da fikk det fare forbi det vi ikke rakk å sortere. Men folk var stødige til å møte opp på arbeid,” sier Ingeborg.

Støvlunger
Gruvedrift var et hardt yrke, og særlig støvet var en risiko. Mange av de som jobbet i skeidehallen døde tidlig av støvlunger. ”Tenkte dere noen gang på den risikoen som yrket førte med seg?”

”Nei, det gjorde vi aldri, ikke før etterpå. Det ble faktisk begynt med støvmasker rett før jeg slutta i 1938. Det var aldri noe snakk om at det kunne være farlig, vi var bare glade for å ha et arbeid å gå til,” sier Ingeborg. Arbeidsledigheta på trettitallet var stor, og folk hadde ofte ikke noe valg: de måtte ta imot den jobben som ble tilbudt. Ingeborg har vært heldig, og har aldri hatt noen helseproblemer som følge av arbeidet.

I de sju åra Ingeborg arbeidet som skeiderske gikk hun på skift med de samme fem kvinnene. Hun husker alle navn og detaljer når hun får tenkt seg om litt. ”Det er artig å sitte å prate litt om det. Men jeg husker best når noen spør meg,” sier hun til Asle.

Da badet kom
Noen opplæring til skeideryrket var det ikke snakk om, kvinnene måtte lære seg jobben på egen hånd. ”Så hvordan så dere forskjellen på malm og gråfjell?”

”Det var jo stor forskjell, det var ikke vanskelig,” sier hun. Temperaturen i skeidehallen var ganske bra, og kvinnene fikk utdelt side forklær i grovt blåtøy som de brukte. ”På hendene trengte vi skinnhansker, men de måtte vi kjøpe selv. Jeg kan ikke huske at noen av oss ble utsatt for ulykker mens vi jobbet,” sier Ingeborg.

”En ting jeg husker veldig godt er støvet, det var tydelig langt oppi sekstitallet,” sier Asle til Ingeborg. ”Kvinnene var veldig skitne når de var ferdige på arbeid.”

”Jo, det var vi. I begynnelsa hadde vi bare håndvasker, og du kan tro det var en himmelvid forskjell da badet ble bygd. Da kledde vi av oss alt og vaska oss i varmt vann. Da badet sto ferdig ble det sagt fra høyere hold: ’No vil vi se at dere bruker det!’,” sier Ingeborg.

”Så sjefene deres var i tvil om dette var ei nødvendig investering! Det sier jo veldig mye om det sosiale skillet,” sier Asle.

Livet i Gamlebyen
Flesteparten av skeiderskene var enslige eller enker, men det var ikke tilfellet for Ingeborg. Hun ble gift med Ole i 1925, og da hun begynte i gruva hadde de to barn. ”Ole var urmaker, og det hendte ofte det var for lite å gjøre for han. Jeg tok jobben som skeiderske for å spe på litt med inntekta. Lønna var 45 kroner i uka, og det var et greit beløp,” sier hun.

Da gruva foretok nedskjæringer i 1938 mistet Ingeborg jobben. ”Jeg fikk aldri tilbud om å komme tilbake, og var heller ikke interessert. Jeg ble husmor og trivdes med det,” sier Ingeborg.

Hun tenker praktisk, Ingeborg. Hun har ikke fått ting lagt opp i hendene og har måtte klare seg med egen innsats. Under krigen ble Ole tatt bort, og var borte i fire år før han fikk komme hjem. ”Jeg fikk penger fra anonymt hold hver måned, så jeg klarte meg. Men det er en annen historie.”

”Hvordan var det å bo i Gamlebyen?” spør Asle.

”Jo, det var bra. Vi hadde ikke innlagt vann eller toalett, men ungene lekte sammen og trivdes. Under spanskesyken var samholdet større enn noen gang,” husker Ingeborg.

Ta kontakt
Asle beskriver skeideryrket som en spesiell kultur som er historisk i dag. Praten med Ingeborg er til stor hjelp når det gjelder å bevare disse detaljene for ettertida.

”Vi oppfordrer andre som arbeidet i lignende situasjoner i gruva til å ta kontakt med museet. Vi er særlig interesserte i å høre fra kvinner,” er meldinga fra direktøren. ”Hva med deg Ingeborg, hvis du hadde hatt et alternativ, hadde du tatt imot skeiderjobben en gang til?”

”Aldri i verden. Jeg tror ikke noen ville funnet seg i slikt arbeid nå for tida,” svarer Ingeborg. Det sier vel egentlig det meste.

About these ads